Lillejenten, Sahar.


Lillejenten, Sahar.                                                            Foto: Amer Almohibany/AFP

 

Kjære lille jenten. 

 

På min store flatskjerm, menst jeg trykket inn en grovbrødskive med kaviar. Og tenkte at gluten gjorde meg fetere, fylte hele TV-ruten min med deg. 

 

Momentant gråt strømmer nedover ansiktet mitt. 

 

Hjelpen er der, men i krigens djevelske klør, kommer de ikke inn med næring og helse til din familie. 

Mammaen din hadde ikke mat til deg. Noen og tredve dager i denne verden. Det var alt du fikk. 

 

Om jeg kunne rive deg ut av TV-ruten og innta deg, gi deg livet med morsmelkerstatning. Gi din familie alt som står i kjøkkenskap, fryseskap og fred. Kom inn her der det er fred! 

 

Dag for dag skulle kinnene dine ligne en baby. Du skulle få oppleve å løfte hodet for første gang. Rulle deg leende til dine. Og til oss. Se solen i vognen med saueskinn og bobledress. Over din himmel skulle det fly harmløse skjærer og lekne spurver. Ikke en eneste rakett av død. Du skulle få oppleve å lage engler i den første nysnøen med din familie. 

Du skulle få oppleve å høre bølgeskvulp av fred. 

 

Kjære lille jenten. Du visste ikke at ditt ansikt og kjempende kropp ble vist oss. Du lå der i din styrke og jobbet for livet. Ingen hadde fortalt deg at ditt liv startet i krig. Du så uti livet og på dine. 

 

Og ditt lille, velskapte hjerte banket ikke mer i krig. 

Må du være omhyllet i Kjærlighetskraft. 

 

Selv om jeg skriker til Gud i dette at jeg ikke kan forstå ondskap og tillatelse til at livet er så uendelig ubarmhjertig, urettferdig  og vondt. 

 

Selv om jeg skriker at vi aldri skulle hatt fri vilje til å kunne disponere ondskap, ber jeg Gud likevel pakke deg inn i et varmt teppe, gjøre deg mett, gi deg kjærlighet! Der du er nå. For i min tvilende tro må jeg håpe på en himmel til deg. Siden du i noen og tredvedager var i helvetes krig. 

 

Kjære lille jenten. 

 

Vi er så mange som ikke vil forså krigføring. Vi forstår ikke at liv skal endes ved slakt og sult. Vi forstår ikke de som sitter på høye stoler eller inni huler og avgjør krig som verktøy. 

Verktøy som Fanden kvesser. Må han brenne i helvete. 

 

Kjære lille jenten. 

Jeg skal plante et lite tre til minne om deg. 

Som skal være tegn på at ditt liv ikke blir glemt. 

At styrken fra stammen skal være en påminnelse om at jeg reiser meg mot urettferdighet. Det må bli et rosetre for det er det fineste som finnes. Og tornene er symbolet på smerte. 

 

Jeg slipper hatet mot jorden og kjemper. 

 

Kjære lille jenten. 

Vi hadde ikke råd til å miste deg. 

 

Men vi har alle råd til å stå opp for rettferdighet og knuse det vi kan i kjærlighetens navn. 

 

Du vil aldri bli glemt, lille jenten. 

 

 

 

 

KAN IKKE VÆRE MED!


 

Det siste året har jeg fått oppleve virkelig det å bli tatt til side når helsen skorter. 

Jeg har alltid vært frisk. Ja,...forfriskende gal er en helt annen kategori, og den forfriskende delen unner jeg flere. 

Kall det gjerne fri. Men nå snakker vi fysikk. 

 

Men min fysiske helse har alltid vært på topp. 

 

Så mange ganger jeg har takket Gud for at jeg har lange bein. På vei til butikk og buss. Og rekker alt. Fordi stegene mine tar akkurat så store avstander jeg trenger i tiltrengte minutter. 

 

Har man mye fysiske smerter som gjør at man ikke er topp er det et uforutsigbart nedsig. 

 

Det følger med et samvittighetsskjør, forventninger hos venner blir lavere, forventningene til meg selv blir lavere. 

 

-Hun kommer sikkert ikkje. 

 

 

 

Jeg er fylt av en enorm, euforisk takknemlighet de dagene jeg er frisk. 

 

De dagene jeg våkner uten smerter. Uthvilt. 

 

Det har vært fokus på navere i nyhetsbildet som blir kategorisert som late, der det har komt flott motvekt om at ingen ønsker å være navere fordi de er friske. De må late som om de er frisk nok for å i det hele tatt kunne være med i samfunnet for å delta i aktiviteter. For en stigmatisering. Vi må da ha kommet lenger enn som så. 

 

Én tanke slo meg på en vond, smertefull dag. 

Jeg scrollet nedover og så alle #happytightsene som spradet på fjelltopper. #kanvihadetbedre? Kvikklunsj og sjampanje skinte x antall meter over havet som en komplett reklame over urnorsk morro! 

 

I min forsuring over å være syk tenkte jeg...Nei, du kan ikke ha det bedre, du din fjellgeit! 

 

Dagen etterpå hadde jeg mindre smerter, fòr i utmark, nøt fargene og kleiste ut bilder av mitt glade tursmil i natur og tenkte- Kan jeg ha det bedre? 

 

Det skal deles gleder. Det skal deles opplevelser. 

Men jeg tror at mange bruker sosiale medier som et vindu mot livet i sykdom, i ensomhet, i fortvilelse. Det blir også brukt som sammenligningrunnlag. 

Ulikheter og kontraster blir sterkt synlige. 

 

 

Ha en frisk dag og tenk på de du vet om som hadde trengt en oppmuntring, før du løper avgårde i #happytightsen! 

 

Sei Godnatt i måneskugge

Sei Godnatt i måneskugge. 

 

Sei Godnatt for denne gong. 

 

Held meg nær og ikkje slepp meg, når du syng på avskjedssong. 

 

Vi har saman berga dagen. Vi har berga ild av glør. 

 

La all kamp og det vi mista, denne kveld få fortidsslør. 

 

Når du tek mi hand i di hand, og du held ho til ditt bryst. Veit vi begge at i skugge. Må det også finnast lys. 

 

Alt vi veit om det som hende. Alt vi veit om det vi fekk. 

Det har gjort at alt var verd det. På den vei vi begge gjekk. 

 

Tekst : Eva 2016

 

IKKJE AKKURAT KNALL I PADDEN


 

Noen år tilbake var jeg endelig i gang med slått. På et gress som var på høyde med meg selv.

 

 

Det hadde vært et regnvær uten sidestykke. Noe vi lokale vet er vår uvelkomne regnvenn i store mengder. 

 

Hvem sin idé var det å lage fiskesnøre på kantklippere? De ryker jo av møte av en løvetann i visningsprosess. 

Dette skulle takes med mitt berømte verktøy, kantklipper med blad som var så slipt at til og med veistolpe kunne fått merket mitt kamplystne blad. 

 

Det var bare å sette i gang. 

Som den ihuga dyrevennen jeg er, ja, faktisk såpass dyrevenn at jeg føler de danske grisene ser på meg når jeg flesker til med bacon etter en svenkefråtsningstur. 

Min skrekk å komme oppi en situasjon hvor jeg skader dyr. 

 

Ser jeg en padde på Fjeriveien sitter utsatt til ift trafikk, løfter jeg den opp og bærer den bort i trygt farvann. Det hender jeg gir den en suss, også. Og til takk får jeg paddepiss i hendene. Ikke blir det prinser av det, heller. 

Egentlig er det piss av redsel, siden den ikke vet at det er mine hender og en redningsaksjon. 

 

Og tilbake til jungelslåtten. 

Det var herlig å meie ned. Slåtten er et arbeid man hele tiden ser resultater av.  Det er ikke som med oppvaskmaskinen som er evig rent og evig skittent. Men gleden over at det er mennesker som faktisk bruker en oppvaskmaskin veier opp for den resultatevigvarende runddansen. 

 

Og der meide jeg ned noe riktig stort nede bunnen av jungelen med mitt skarpe blad. 

Det kunne umulig være en potet som hadde trillet fra åkeren og nede i dette himmelhøye gresset. 

 

Jeg hev fra meg maskinen. 

 

På rygg lå en henrettet grå, stor padde. 

Alle de fire svømmeføttene hadde gitt opp. 

De tjukke, glade hoppeknærne hadde hoppet for siste gang. 

 

 -Tante!?!? Eg kan ikkje slå mer.

 - E da nåke gale med maskino? 

 - Eg har drept en padde! 

 - Uff. 

 -Uff? Den var stor, grå og har sikkert bodd her oppi marken din i 19 år! 

 -Neeei, da e ikkje sikkert, Eva. Får du start på maskino, no, då? 

-Start på maskino...

-Vil du ha solobrus? 

- Solobrus? Neitakk. 

Jeg startet maskinen og meide ned det som skulle meies ned av gress.  

Og kjente avsky for mitt første drepte dyr. 

 

Og jeg som hadde meldt meg på jegerprøvekurs som ung kvinne, fordi jeg så at han som jeg var så foreksket i, også skulle ta jegerprøven. Jakten gikk rett vest. På mannen, altså. 

 

Heia! Heia!


 

Min mor er som kjent en eldre kopi av meg. 

Og ved at hun er 80 år har hun glede av skrapelodd fra redningsselskapet. 

Hennes far, min morfar var fisker i alle sine yrkesaktive år. 

Dette synes hun er så spennende med disse skrapeloddene. 

Og forsvarer at det er til en god sak. 

 

Ja, det er det. 

Kanskje eg då e litt soft, når eg ser hun over bordet der hun skraper med de knubne, små fingrene sine og ber meg dobbelsjekke dem. 

 

-Eg skulle ønske du vant alt som kan vinnes, mamma! sier eg etter å ha dobbelsjekket dem. 

 

Er det ikke slik vi burde føle ikke bare i nære relasjoner? 

Men i andre sammenhenger? 

 

Å unne andre å vinne, vinne de små og store seirer som er svært individuelt. 

 

Et helt folk stod sammen nå å heiet på de flotte utøverene i Sykkel-VM. Stolt av kommunene og timene som var lagt ned i dugnad av små og store med forventinger. 

 

Men det er fult mulig å heie frem, også de som er i sine mørke liv, i sykdom, i økonomiske vansker. I en tid der mennesker tvilholder på arbeidsplasser. 

Og heier på de som mistet sine arbeidsplasser. 

Heier på de sørgende. 

Heier på de glade. 

 

Jatakk til et samfunn som heier hverandre frem. 

 

Heia livet til deg som leste dette. 

 

Og husk du er verdifull! 

 

 

 

NÅR LIVET BLIR NATT


 

Å være menneske er ikke solskinn all over. Og det vet vi fort, brutalt og tidlig. Noen mennesker er utstyrt med en enorm optimisme, ståpåvilje og er løsningsorientert, ikke bare i jobbsammenheng, men er naturlig glad og modig. 

 

Jeg velger å tro at jeg har noen av de egenskapene. Men samtidig har livet flere sider. Og uforutsette kriser. 

Vi er innebygd med mange ressurser som vi ikke trenger i det daglige før livskriser klinker inn. 

 

Hadde vi ikke hatt de reservelagerene, så hadde ikke verden gått videre. 

 

Noen velger å møte livskriser med å være ultrasosial og fortelle alt de tenker rundt en problemstilling. 

Noen søker stadig opplevelser for å slippe å gruble. 

Og noen søker isolasjon. 

 

Mitt valg faller på det siste. 

 

Fordi jeg vet at siden jeg kjenner meg selv best er også fred en viktig kilde til ny kraft. 

 

22% av livet mitt blir delt gjennom sosiale medier. Det er mye. De resterende 78% beholder jeg selv. 

 

Jeg fikk en fantastisk koselig telefon fra min kjære venn. Forslaget var MC, restaurant, etterfulgt av hjemmekos. 

Han visste jeg satt hjemme etter endt tur med hunden og sikkert gråt. Det gjorde jeg nok, også, men det er ikke farlig å være i fred å gråte. Det er sunt. 

 

-Så da mente du at jeg nå skal bruke tid på å style meg opp? Dessuten har jeg heller ikke mistet 12 kg til klokken er syv. Sånt må du spørre om litt tidligere, kjære deg! svarte jeg

 

 - Du smiler. Hører det gjennom tlf. Er der om tre kvarter. Adjø. Så la han på røret. 

 

Han hadde rett. Jeg smilte. 

 

Det gjorde godt med både isolasjon og opplevelser. 

 

Men jeg tror det ligger en stor misforståelse bak det å trekke seg tilbake. Det trenger ikke bety annet enn å ta vare på seg selv og kjempe seg gjennom livets mørke nyanser. 

 

Det trenger heller ikke å bety selvmedlidenhet eller tegn på svakhet. Ordet svak er et utrolig negativt ladet ord, da det meste av det som definerer svakhet omdannes til styrke. 

Å reflektere er viktig. For oss alle. I og utenfor kriser. 

Og det trenger heller ikke bety ensomhet. 

 

Vi har alle våre helt konkrete fristeder som ingen kan definere for oss. 

 

Min opplevelse er at felleskap er helbredende når jeg først har søkt freden. 

 

Husk at det er normalt å være i livets natt og i livets solskinn. 

 

Det finnes én utgave av deg. Étt liv som skal leves. Og den største likheten vi mennesker har er hvordan vi er anatomisk formet, for inni er vi jammen bra ulike. 

 

Husk at du er verdifull. 

 

 

 

 

FORSONINGENS KJERNE?

Han stod der midt på gulvet og kjeftet henne huden full. Han lutret, frådet og hadde det ikke vært for at hun hadde hørt at han kalte seg personlig kristen, var det som hin mannen lyste av blikket hans.

 

Hun hadde da aldri gjort han noe? Hun hadde jo bare bodd i et bedehus og gjort alt det rette. Det fantes ikke en syndeprikk på hennes tekkelige klær, i hennes hjerte?

 

 

Hvor kom denne aggresjonen fra fra denne rasende mannen?

 

Det måtte vel være noe han slet med privat, for hun hadde da aldri fremprovosert noe som kunne sette slike følelser i sving? 

I sitt forbudte sinn hadde hun vel i et øyeblikks svakhet gitt ham signaler som egentlig var forbeholdt sin hellige mann. 

Han hadde jo noe med seg fra et tidligere liv, som trigget en anelse spenning som var ulikt sin ektemake.

 

Etterhvert som årene gikk i det lukkede kristenmiljøet hadde de hatt en virkelig god dialog. 

 

Men han var ugift. Ensom blant mange.

 

Hun la aldri noe i de signalene hun sendte ut, siden hun elsket sin mann. 

 

Men mannen kjente sterkere og mer intense  følelser for denne bedehuskvinnen som svinset rundt i skjørt og kaffekanner og bakte kaker. 

 

Siden dialogene hadde vært så gode, begynte han å skape en illusjon om hvem hun var. Hvordan hun ville vært om han var hennes. 

 

-Du må finne deg en kone, hadde hun muntert sagt til han. Hun sa det med sarkasme og kastet et blikk over gråtoppene som var førti år eldre enn henne selv. 

Det skar gjennom han. Og han var virkelig en vakker mann som kunne velge fra øverste hylle. Men han visste det ikke selv. Hun hadde verdens beste selvtillitt. 

 

Og nå hadde hun som stod der i sin perfeksjonisme gitt ham et stikk. 

Hun nøt at det gjorde inntrykk på han, for hun elsket å sole seg i glansen av hans beundring. 

 

Han ble borte fra felleskapet en periode. Han elsket dette felleskapet, men han klarte ikke det kvinnemennesket sin skinnhellighet. Hun visste så inderlig godt hvordan hun spilte ut kortene sine. Selv om hun var alt han ønsket seg. Hun innhentet ham, igjen. -Kom, vi trenger deg på gitaren, vet du, sa hun muntert mellom butikkhyllene og gav ham en god klem. 

 

Hun var en mester på piano, og ved noen anledninger hadde han tatt frem sin fender. 

-Bli med, hadde hun sagt. 

Hun lo, la ut om mye og mangt, og hadde all verdens råd om hvorvidt han måtte komme seg opp og frem her i livet. Han trengte å bli et A4 menneske. Som henne. 

 

Lite visste hun om hans liv, bakgrunn, uten det hun hadde hørt ;hvorvidt bygdesnakk var en sikker kilde. 

 

Men hun var dyktig. Dyktig utad. Elsket av mange. 

 

Det var derfor stikkene hun kom med rammet hardere ham, siden hun i sin skråsikkerhet visste best. Om det meste. Og hadde en kraftig påvirkningskraft på det meste i det lille samfunnet. 

 

Og han satt på en sannhet som hun ikke var moden nok til å ta imot. Hvordan kunne hun skape tillitt og samtidig gjøre ham gal med sin sylskarpt beregnende flørting? Det var som om hennes perfekte skall ikke matchet hennes indre. 

 

Så stod han der, sånn helt utav det blå og raste. 

 

-Jeg aner ikke hva jeg har gjort eller sagt? 

Hun begynte å gråte foran ham, og noen kvinner som traktet kaffi på bedehuskjøkkenet lukket døren diskré. De ble redd hans sinne. Hun ble redd hans sinne. Hun var jo bare en snill kristen kvinne som ikke hadde behov for irettesettelse.

Så trofast som hun stilte i alle sammenhenger. Hennes fine familie. De eldre glyttet fra kjøkkendøren...Skal vi ringe noen for å få han ut? 

 

Han hev seg på dør og var knust. 

 

Så var det nå éngang sånn at han burde be tilgivelse for en verkebyll over tid som ble så udefinerbar, men som hadde kommet ut i et sårt sinne. Slik at hun fortsatt kunne få leve i sin prektige drakt. 

 

Ukene gikk, men han bestemte seg for å be om tilgivelse ved en sammenkomst han fikk øye på skulle ta form i menigheten. 

 

Stegene føltes som bly. Han håpte han kunne få be omtilgvelse i gangen. Han rakk henne. Hun stirret iskaldt på ham. 

Han ba henne tilgivelse. 

Det fikk han ikke. Hun hadde null interesse for forsoning. 

Men hun ba han om at han aldri mer måtte ta kontakt og at han var gal. 

 

Han ruslet ut bedehusdøren. Før han gikk videre stod han og lyttet til hennes varme toner fra pianoet utført av en kvinne med kaldt hjerte. Og han hørte de tonte som forsamling i uttakt - -Strømmer, strømmer av nåde, salighet, glede og fred. Vi ber deg om mere enn dråper. Strømmer send over oss ned. 

 

Men han fikk ikke nåde av henne. Og da han ruslet videre til den lokale puben, hvisket han over den første ølslurken- Takk Jesus for din nåde. Jeg ønsker at hun éngang kan få oppleve forsoningens frihet. Og ikke bare spille sanger om den. 

 

 

 

LANDSKAPET: DETTE FUNGERER IKKE.


 

Har du befunnet deg i det landskapet noen gang? Der virkelig ingen løsninger er å finne og du skjønner at det ikke fungerer? 

 

Det har vi alle. 

 

Og det er en tung erkjennelse. 

 

Jeg tror jeg er naturlig rustet med en litt ekstra stor optimisme og til tider dumdristighet som gjør at det tar litt lang tid før jeg kommer til den erkjennelsen. 

 

Det har vært luftet mange slike råd om ting som ikke fungerer, som jeg enkelt har ristet av meg. Jeg har inni meg kalt dem med rådene: foreningen for formaning. Foreningen for fordommer. Foreningen av negativ ånd. Operasjon: normal. 

 

Og fortsatt med mine grenseløse prosjekt. Som noen ganger har gått veien. Og noen ganger ikke. 

 

Men det er én stemme jeg har motvillig trosset. Men som som oftest har hatt rett når setningen - Eva, dette vil ikkje gå. Dette vil ikke fungere. Dette bør du tenke deg godt om før du handler videre på. Og det er min fars. 

 

Rett og slett fordi jeg vet at han er født optimist. Samtidig som han er jordnær. Og han har på mange måter balansert endel prosjekter satt i gang av familiemedlemmer uten de to egenskapene. 

 

Det føles enda i en alder av 39 som man setter på en høy, klassisk symfoni. I moll. I dét min fars setning troner gjennom rommet.

 

- Eva, det der går ikkje. Det ser du sjøl. 

 

Jo, så har jeg kanskje sett det. Og vil trosse det. Men års erfaring viser at han som oftest har rett. 

 

Jeg stod med en kantklipper. Hele eksosfilteret var løsnet. Motoren hadde høyrere lyd. Jeg hadde svart kliss oppetter hele høyre side og i ansiktet. Og meide ned gress og raun. 

 

Tanken streifet meg å ringe far. 

Kanskje dette ikke var lurt? Kanskje maskinen faktisk trengte litt hjelp? 

Næh. Den tok i mot bensinblandingen som jeg tok i mot pepsimax på en varm sommerdag. 

Lystret. Bråkte. Og freste ut svart gusj. Bladet sveivde og gikk. Jordet ble synlig. 

 

Det var bare å jobbe. 

Jeg kjente litt på at det var tungt å jobbe i blå røyk. Men samma det. Litt sånn motorlukt. Whatever. 

 

Hmm...Skulle jeg ringe? Bare et lite område, igjen, og det ville vise merkbart at jordet hadde fått en ny frisyre? 

 

Så satt jeg da. Med svart ansikt. Litt svimmel. Og visste det at det var bare én ting å gjøre. Ringe. 

 

Da min far så meg og maskinen hadde han ingen spørsmål og han sa ingenting. Det var bare pinlig stille. 

 

Jeg prøvde meg på å rette armen mot områdene som var slått ned med stor iver. Men det var ikke mulig å veksle tegn. 

Jeg visste jeg var langt forbi grensen - Dette fungerer ikkje. 

 

Jeg tror det er lurt å kjenne et slikt menneske som min far. 

La ingen få holde din sunne optimisme nede. 

 

Men hvis du sitter der. Full i møkk. Der alt har sagt stopp. Og livet har rasert med litt høyere frekvens enn det som er sunt over tid. Og resultatene ikke veier opp for skade; Da er det det kanskje på tide å la andre få ta vare på både deg og dine oppgaver. 

Bære verktøyene dine på skuldrene og la deg dilte i fotefar av kjærlighet uten streng formaning. 

Midtlivskrise? Nei. Det finnes overaltilivetkrise. Men det er ikke et ord.

   


 

Året er 1987. På fotoet, 10 år. Livet var krise. Fordi jeg enda ikke fikk lov til å ta permanent. Jeg fikk krepptang av mormor og besten. Det hjalp. Men krisen varte til det ble helg. Hvem kunne brenne seg på fingrene hver morgen i tillegg til å gjøre leksene? Og krise! Jeg hadde jo sagt til mamma at halvmodne pærer ikke var forenelig med min ransel! For det var krise å ha matboks. Det var krise å være barnslig. Når man var ti år skulle man se ut som man var 12! Og hver dag høre Børud-Gjengens låt lyde : " 13 ååår, hvem er det som forstår? Ikke voksen, ikke barn, si meg hvor jeg står? " Og det var storesøsteren til Ole Børud som sang den så vakkert. Og hun så ut som hun var 16! Tenk, for en lykke å kunne bli 13! Større krise! Jeg lignet ingen i Ellos-katalogene! Ikke éngang med permanent! Men hvis jeg satt litt pent med okseblodfargede cowboyboots og trakk frem den rosa lommeboken med bennettonklistremerket på? Nei! Krise! Føttene ble lengre med spiss tåspiss. Krise! Islenderen gjorde at jeg så enda lavere ut enn jeg var. Og med litt bøyd rygg var overkroppen til meg og han i 8.klasse akkurat make! "Kjære dagbok. Jeg må bli gift. Kjære Gud. Jeg vil ikke bli misjonær. Jeg hater fransk. Jeg hater engelsk.    Jeg elsker Amalie Skram. Men hun ble ikke gift? Fikk hun bryst? Det er krise! Mamma!? Er den genseren i vask? Det går ikke! Det er krise! 

Året er 2015. Jeg skal til København med min bestevenninne. Min kjære mor begynner å tenke krise...To, unge jenter skal oppleve Christiania. Unge jenter?

Mamma...Forklar meg. 38 og 39år? 

Dere ser akkurat like unge ut, fortsatt. Krise!

Å, så fint sagt, mamma. Jeg vil vel heller tro at vi ser litt turist ut og at noen ler av at vi tror pannekakene er de samme som på Lidohjørnet!? Krise. Mamma visste ikke at det fantes andre typer pannekaker i Christiania.

Verden er ond! ropte min mor.

Taxfree lyser mot oss. Krise. Hvor mye snop vil jeg smøre direkte på ridebukselår? Krisen avblåst på hjemmebane. Jentene var ikke fulle i farlige pannekaker og slagmerker fra skumle tyver. De hadde til og med begynt å kjøpe seg klær av merinoull. Og aftereight. Min mor pustet lettet ut. Og jeg ser på Bruce Willis at noe er annerledes. Krise!

 

Hva har dere fòrt han med  i fire dager? Vi har fòrt han med kjærlighet. Han fikk en stor gorilla på loppemarked. 

Skive med Brelett og leverpostei. Og brunost. Og kvitost. Og fisk. Og kjøttkaker. Men takk Eva at du er blitt så voksen at du ikke spiste pannekaker i den lovløse bydelen. Du har moral. Bestevenninen din, også! 

Ja, tusen takk for at dere tok ansvar for han! Dere er virkelig sportye foreldre og unner Bruce godt...Krise...

 

 

KRISTENINTOLERANSE

Nei, det er ikke ett rett bilde av oss. De samme argumentene om hvorfor vi kristne er som vi er:  Vi kriget, slaktet oss inn i landet. Påtvunget andre til å tro med sverd og blod. Vi kan bare se hva som har skjedd i kirkehistorien i alle tider. Og for ikke å snakke om i det gamle testamentet. Vi var mordere, horer og dømte. 

Senere ble vi gubbete, loviske, fariseere, blottet for humor og med en innestengt iboende legning enn den vi viste utad. 

Og da det var mulig å lage karekaturer, humor og håne, var kristendommen enkel å harselere med.

Det var ingen krigere som løp etter dem med blod på sverd. 

Mulig noen gubber med store brilleglass som ikke vant medhold i den større mengde. 

Og hvis noen gjør et ynkelig forsøk på å forsvare sin tro eller overbevisning, er det gjerne de med de svakeste argument. De som roper Jaffa, helvete og gi pressestøtte til aviser med 70% sannhet. 

 

Det er trist, 

Vi er dritalei. 

Vi har hørt det alt. 

Og vi er mange som tror på Jesus som kjenner oss fremmed. 

I vår egen kirke, i kristne medier. På puber der tro skal diskuteres. 

Og i det vanlige selskap. 

Som om ikke vi kjenner vår egen kulturarv? Og som om ikke vi skammer oss over horrible gjerninger gjort i Guds navn? Og som fortsatt skjer? Jo, det gjør vi. 

 

Mennesker har gjort elendighet til alle tider. 

Uavhengig av religion. 

 

Men vi må da ha blitt en ganske snill religion etterhvert siden det ikke finnes filter mer på hva vi må høre? Lese? Innta? Som noe vi bør ta innover oss i vår tid og vedkjenne vår synd? 

Og det er flott. Vi vet vi har syndet. Litt av poenget med at vi tror på Jesus. 
 

Det betyr at det har skjedd en positiv utvikling. 

At flere kristne har fått sett glimt av Guds store kjærlighet. 

 

Og at vi står der. På sidelinjen. Og blir dømt. Som de dumme. Blodtørstige. Med en enorm trang på et annet kjønn enn den legning vi fronter utad.  Og når vi slapper av litt i helgene, la oss se om noen har skapt humor av oss. Garantert. Noen ganger ler jeg. 

De fleste ganger tenker jeg - Kom med noen nye argument. Og beveg deg gjerne gjennom flere trosretninger. Slik at du vet til en annen gang at du får en motvekt og refleksjon. 

Det er sunt. 

 

Vi er dritalei. 

DIN LURING. Ka forkledning var dette? GET A LIFE!

I dag dukket du eller du opp, igjen...under falsk profil. 

 

Fire mulige. Én har dårlig humor, kvinnen eier ikkje humor, hun andre er psyk, og den tredje stoler ikkje på en kjeft. 

 

I dag var det en gammel dame som ville bli venn med meg. Hun hadde én venn, men det var bilde av to formelle sykepleiere i fra mindre flatterende vinkler. Og kake. Men venner på facebook med dem..,nei, de ville ikke være venner med kakeeteren. 

Når dere oppretter falske profiler, så er det noe som driver dere etter å se etter meg. Om hva, om  hvorfor eller ikke...Vel, det er så utrolig feigt. Det betyr at det må være veldig lite mannlige hormoner tilstede. Og når det gjelder kvinnene, så var det helt andre motiver som drev den ene...Ja igrunnen var motivene bra like. Les gårdsdagens innlegg. 

 

Add, med navn. Jeg har ingenting å skjule. Og hvis det er stoltheten som driver dere eller frykten for meg...Da har dere lite å frykte. Og dere vet alle fire at jeg venter på resultater etter blødninger på hjernestammen, og hvordan utviklingen er der. Det kalles frykt. 

 

Get a life! Jeg tviholder på mitt, bastards! Really, get a LIFE! 


 

 

 

Mronie Shancel!



Hei, kjære deg. 

Jeg har kjent din angst over lang tid. Og din frykt.  

Det må smerte å tro at du kan kontrollere alt. 

Det kan du ikke. 

Jeg kjenner deg, sukkerdrops. 

Finner du mitt liv spennende? 

Det skjer ikke så mye spennende, men i deg er det totalt kaos. 

Har jeg såret deg? Eller er min fremtoning truende? 

Hva skulle du gjort uten elektroniske verktøy? 

Lusket bak gardinene? 

Du kan godt få et eple, hvis du har en fascinasjon av navnet Eva. 

Takk for at du var min Facebook-venn i en dag. Under falsk profil. 

Gå, heller ut i solen og lek. 

I naturen finner du mye som ikke du kan kontrollere. Vinden. Lyden av bølger. 

Men til sist så vil jeg si at du sitter i et fengsel. Og det fengselet er deg selv. Bli fri. Tenk å ikke kunne tørre å si navnet sitt. Det smerter. Jeg turte ikke det, heller. Når jeg var fire år. 

God sommer! 

 

 

DJEVELSK TERROR!

DJEVELSK TERROR. DJEVELSK KRIG. DJEVELSKE RELIGIØSE VERDIER BLANT EKSTREMISTER. TERROR I NORGE, 2011, ABB,  TERROR PÅ EN LEIR, MED NAZI OG GUD PÅ SITT PARTI! Liksom. Som om Gud ba ABB om det. Fikk vel beskjed fra Satan himself! DJEVELSKE HANDLINGER. PLAFFET NED VÅRE VAKRE UNGE. LEDERE. TRAUMATISERTE UNGE I ETTERKANT. BOMBET DET HAN TRODDE VAR SITT. DJEVELSK ONDSKAP. VI KRISTNET IKKE LANDET VÅRT MED GUDS KJÆRLIGHET, FOR Å SI DET SÅNN. DET BEGYNTE MED NEDSLAKTING I GUDS NAVN. OG DETTE ER SELFØLGELIG MED PÅ Å SETTE MEG SOM TROR PÅ JESUS I BÅS. TROR DERE JEG ØNSKET Å TILHØRE EN JESUS SOM SYNTES DET VAR RETTE FREMGANGSMETODER? Tviler på at Olav Tryggvason hadde hatt bønn på kammerset før han og hans hær hadde hoderulling. MENNESKER ER ONDE. 

DJEVELSK TERROR, FRANKRIKE, BERLIN, ENGLAND, NOEN STEDER FLERE GANGER PÅ SAMME ÅR. I GÅR SKJEDDE DET IGJEN. 

VI KRISTNE ER LIKSOM BLITT SÅ DUMSNILLE AT VI SKAL HARSELERES MED I ALLSLAGS  SAMMENHENGER. VI BLIR KRENKET, MEN SIDEN VI ER SÅ GODMODIG, SÅ ER JESUS LEGAL Å HÅNE.

OTTO JESPERSEN BRENTE BIBELEN PÅ DIREKTEN, MEN DA HAN BLE UTFORDRET PÅ Å BRENNE KORANEN, TAKKET HAN NEI. FEIG? JA. Mennesker er feige, onde og nå har det skjedd, igjen. MANCHESTER.

SÅ ER DET ET STORT HJERTESUKK. MIDT I ALL DENNE DJEVELSKAPEN SOM TAR FORM. FINNES DET LIKHETSTREKK MELLOM MEG OG OLAV TRYGGVASON? Muligens håret på en badhairday. 

Dette er ekstremister. Som den dag i dag er blitt villig til å drepe etter å fått en tilhørighet i et felleskap som innhenter naive unge. Eller eldre. De blir brukt som skjold. De blir martyrer når mennesker ligger strødd i gater livløse. ABB sutrer om at Fjordland er kjip mat. Hvis han liksom har Gud på sin side, burde han vel bedt for maten, da? TVILER STERKT PÅ DET. Kvalmen tar meg.   VI SIER OFTE: - NOK NÅ! Det har aldri vært nok, for det skulle aldri ha skjedd! 

Og selv om pulsen raser av sinne, maktesløshet, så ber jeg dere lesere....Husk at ikke alle muslimer er ekstremister. Opplys dere ulikheten mellom ekstremister og muslimer. For kommentarfeltene som regjerer hver gang slikt skjer er ord som "berikelsen", osv. DEN DJEVELSKE TERROREN skal ikke knekke vår frihet. KJÆRLIGHETEN TIL ENKELTINDIVID ER DET SOM GIR STØRST FRUKT. KAST UT LOVE-BOMBER. Og la oss ta vare, tenke på og bruke noen minutters refleksjon over de som nå har mistet sine kjære både nærmt oss og de ødelagte ruinene etter kjemiske angrep hvor uskyldige barn lå strødd. I Portveien 2 var en sang som jeg avrunder med her - Mange barn på samme jord. Mange barn rundt samme bord. Det er vi. Det er vi. Morgendagens søsken. Som søsken av jorden, bror, solsøster vind. Står du og jeg sammen med kinn i mot kinn. Jeg tar dine hender som rekkes mot meg. Du ser mine øyne som smiler mot deg. Djevelsk terror. Én dag blir du begravet! 

Jeg er ikke glad i å snakke om sykdom....Men la gå!


 

Som flere av mine lesere kjenner til fikk jeg en godartet hjernesvulst. Ved juletider. Det ble senere oppdaget funn, hjernestamme pluss, pluss. Hvis svulst vokser, vil det bli operasjon. I gjennom ny teknologi vil det være mulig å gjøre gjennom hovedpulsåre gjennom halsen. Jeg vil ikke bli skalpert...Jeg tenkte på selfølgelig om jeg måtte ha kort guttesveis, igjen...jada...overfladisk. Og en god porsjon galgenhumor.Nå er MR nummer to gjennomført. Den tok form i en time den 16.mai. Og var mye mer omfattende ift den jeg tok med jul. Forandringer på hjernestamme er ikke noe som går an å gjøre noe med. Og med min kreativ tanke, lurer jeg på om jeg ila kort tid vil sitte på hjem med for store sko...Ja, det er sånn...At hvis du er prisgitt kommunal omsorg og gjerne ikke kan gjøre rede for deg, blir skoene romslige, siden andre må vurdere skostørrelse. Jeg var utrolig heldig å ha min kjære eks med meg. Han gjør meg aldri stakkarslig. Jeg klarer ikke hvis noen har det der hodet på skakke, sympatiblikket...Det gjør meg svak. Eksen gjør meg sterk. Jesus gjør meg sterk. Poenget med å utlevere min situasjon, slik det er nå, er rett og slett fordi mine perifere venner og bekjente ikke helt forstår hvorfor jeg går under jorden. Jeg er fult klar over at felleskap er legende, men jeg ønsker i denne ventemodusen å være sammen med de helt nærme vennene mine. De som stod ved meg i tidligere stormer, og de som står ved meg nå. Jeg vil fnise diskré over å høre samtaler mellom min far og mor over nons. Min mor har mindre filter enn meg. Min far er rolig og traust. Og slikt blir det underholdning av. Jeg vil omgi meg i natur. Og se stillheten gjennom linsene mine som ikke kan overgå fotografier. Jeg vil sove og drømme. Og hvis noen av de som tenker at selskapspapegøyen har knipset de ut i kulden, så er det feil. Jeg er redd. Og skjønner ikke hvordan dette skal gå. Men jeg er heller ikke ute etter sympati. Stakkarsliggjøring har motsatt effekt på meg. Noen dager hadde det selfølgelig vært godt med en skikkelig klem. Og det får jeg, der klemmene er reelle. Så jeg er glad i dere, bekjente. Jeg er bare i et vakum akkurat nå. Jeg føler meg frisk. Men jeg tørr å påstå at i dette er jeg min beste rådgiver, nettopp fordi jeg er den som har skallet mitt som jeg må bo og være i. Tusen takk for forståelse. Husk at du er verdifull. Og jeg kjenner en enorm takknemlighet over at dere finnes. Både dere helt nærme og dere perifere. La sommeren 2017 bli den beste for dere. Og for alt jeg vet kan det bli min beste, også. 

FOR EN UKE SIDEN SÅ JEG DEG IKKE!

 

 

 


 

FOR EN UKE SIDEN FIKK JEG IKKE ØYE PÅ DEG. 

I SLUDD VAR DU DER HELE TIDEN. MEN DU VAR ISKALD. ARROGANT SOM IKKE GJORDE DEG TIL KJENNE. 

DU VAR MULIGENS REDD. 

ELLER BITTER OVER AT DU VAR PLASSÉRT DER DU VAR. 

PÅ STEDET HVIL I KJEDELIG RUTINE. DITT INDRE VAR LIV, MEN HELT LUKKET. UTILNÆRMELIG.

HADDE JEG FÅTT ØYE PÅ DEG DA, SÅ HADDE JEG SIKKERT HATT LYST Å SKRELLE SJELEN DIN, SLIK AT FARGENE KOM TIL SYNE. 

JEG HADDE DEN EFFEKTEN PÅ DEG, MEN DET ER MANGE ÅR SIDEN. JEG LÆRTE FORT AT MAN SKVISER IKKE SJELER. 

OG DER STOD DU. 

VAKKER. HØY. PÅ DIN VANTE RUTINEPLASS. 

MEN NOE HADDE HENDT. 

DU STRÅLTE. 

OG DET VAR IKKE MIN FORTJENESTE.

DU HADDE OPPDAGET VARMEN. LYSET. KJÆRLIGHETEN.

 OG DET HADDE SKJEDD UTEN ÉN BERØRING TIL Å FÅTT DEG SKINNE.

LAMSLÅTT STOD JEG DER OG BETRAKTET DEG. JEG VILLE SÅ GJERNE HA GITT DEG EN KLEM PÅ TI MINUTTER, MEN I STEDET VAR DET NOK Å BARE SE DEG, DU VAKRE SØYLE.

 

 

 

 

 

 

 

Cherrytomatene så triste ut. Jeg kastet dem...

 

 

Det er mulig jeg ikke har for mye kunnskap eller åndelig innsikt til å begi meg utpå et så sårbart tema. Men nå er det nå engang sånn at vi mennesker ser ting utifra våre egne perspektiv. 

Jeg er utrolig politisk engasjert som menneske. Det er sånn at min far som er utrolig oppdatert på nyheter og politikk beveger seg ut av rommet i opphetede debatter. Han sier-..Krangling...ho, har feil, han har rett...ka dei ska krangla sånn førr...Dei bryt dei av so vi fekk berre høra halle setninga!

Men jeg suger til meg alt av debatter. Men politiske ytringer er ikke noe som ofte høres fra min munn. Av en årsak. Jeg kan såre, støte. Det hender jeg forsvarer noen som blir hetset i kommentarfelter, men da må jeg kladde det tre ganger mer enn min egen blogg. Og kanskje er jeg ikke så veldig saklig. Fire år har jeg blogget nå. Og noe har vært fiktiv. Og noe har jeg kalt fiktive vendinger for å beskytte omgangskrets. 

I dag vil jeg ytre meg.

Jeg har bodd mange ulike steder i mitt liv. Etter å ha bodd i flere byer falt valget på Gjøvik. Jeg var den gang 19. Min mor var flink med ord. Og når jeg skulle pakke opp alt dette rallet som hadde fulgt meg fra sted til sted, falt det ut et kort mellom klærne mine som var pakket. 

Mammas skrift var bakpå og det stod: - Gratulerer med ny leilighet, men husk at den første leiligheten din var i magen min. 

Jeg har ofte frontet at jeg er frivillig barnløs. Det er ikke helt sant. Jeg er ansvarsfull barnløs. Det er noe annet. Jeg hadde en drøm om at rammene rundt det å stifte familie skulle innebære en far som hadde de trygge rammene en far skal ha. Og han fant jeg ikke. Eller det vil si. Jeg fant han noen ganger, men forholdene varte ikke. Jeg synes ikke det vitner om å være kresen. Så ansvarsfull barnløs er til tider sårt. Samtidig er det viktig å understreke at ansvarsfull barnløshet ikke er så sårt ( ikke i nærheten, engang ) som de som ikke kan få barn. Jeg har hatt valg. Og jeg ville ha trygge rammer. Jeg var heller ikke av den typen som elsket dukker. Jeg likte dukkevogner, men det var fordi det var noe på hjul. 

Jeg har vært medlem av Menneskeverd i en årrekke. Jeg fikk diktet mitt inni avisen Dagen som 14 åring når diskusjonene om mennesker med Down syndrom kunne aborteres herjet som verst. 

Tvilligabort....Hva i all verden er det for noe? Blir man gravid med eller uten drømmeprinsen, så er det overveldene, til tider brutalt og kvinner blir stilt på valg. Og dette er ikke et fora hvor jeg prøver å dømme noen. Men sitter man gravid på en ultralyd med tvillinger. Friske. Og diskuterer med helsepersonalet om hvem av de to friske man skal stoppe hjertet på? Som igjen innebærer så store risikofaktorer for den gjenlevende tvillingen. Erna Solberg sa at det var en vanskelig problemstilling. Jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne utdype hva den problemstillingen som opplevdes vanskelig. I februar hadde folk ulike sokker fordi vi skulle omfavne mangfoldet ifb med Verdens  Downsyndromdag. Men her skal vi ikke omfavne begge i leiligheten til mor? 

 

Alt som ikke passer oss. Alt som kan by på mindre stress, annerledeshet og presse oss ut av komfortsonen. Det kan vi velge bort, eller? 

Jeg satt og spiste cherrytomater som så litt triste ut. Jeg kastet dem.

Det gjør man ikke med mennesker. 

 

Siri! Du skulle fylt 40 i mai!


Foto: Richard Ravnevand ( Rikki ) Siri i hagen på Kårtveit. 

Siri, vennen min. Du skulle fylt 40 år i mai. Du forlot meg som 22 åring. Du var altfor modig. Og det beundret jeg deg for. Modig med kameraet ditt i kunstens navn. Og din genuine interesse for  natur og kunst var med på å forme den unike kunstneren du var. Som aldri valgte å se opp til en kunstner eller kopiere kunstnere. Du bare hadde deg. I det selv og i dine øyne. Du kunne se detaljer vi andre ikke ser, og det gjorde tegninger, malerier og billedkunst til bare din signatur. Jeg var sint på deg etter ulykken. Fordi jeg syntes at det var så urettferdig at du kunne feste med Jesus, menst jeg måtte gå her å trø som en annen, oppløst klovn. Hver gang du var på ett arr du likte, pleide du å ringe - Her skulle du ha vært, Eva! Og når jeg krøp rundt på knærne i gråt, sjokk og vantro at ulykken ikke gav håp for å se deg her mer, var det som du sa til meg - Her skulle du ha vært, Eva! Du unte alle rundt deg godt. De som ikke fikk være privilegert å få kjenne deg så godt kunne du gjerne oppfattes som en stillferdig ung kvinne.

Men jeg har en kassett, som i utgangspunktet var en kassett jeg skulle sende til en jeg var forelsket i. Den er jeg glad jeg ikke sendte, for på grå dager har jeg tatt den frem og hørt på oss i vårt rette element med unge stemmer, latter og jeg kan garantere at den humoren vi hadde da, den er den samme i dag...På den kassetten var du deg med hele deg.

Jeg sier av og til -Hei til deg, fortsatt.

Når naturøyeblikkene jeg vil dele med deg er overveldende. Og så hender det, som du kanskje vet at jeg snakker med deg og Jesus og spør om dere har en mann som tåler meg, og sånn...Og han kan godt være bra grei, og. Og bra normal. Og at jeg kan være en god nok kvinne for han.  Balanse er viktig. Og der hørte jeg selv at jeg er blitt eldre. Vi hadde vel en egenskap til å se det beste i alle. Også når det motsatte var bevist.

Vi konfirmerte oss ikke samme dag. Men vi avtalte at vi skulle redde hverandre fra våre konfirmasjoner. 

Du skulle komme hit på min når jeg hadde slukt litt mat. Og jeg skulle komme til din. Vi likte ikke familiebesøk og kjoler. Jeg stakk av fra min, men når din var uken etter ble jeg oppringt av dine foresatte - om jeg kunne spille gitar til fellesangene. I kjole...Det var ikke planen. Men siden du likte det, så var det bare en glede. Du var lojal. Varm.

Så mange nyttårsaftener du kom her og valgte en kjedelig måte å feire på, hvor jeg med blussende, pietistiske kinn lurte på om det var nyttårsaften nok for deg. Du storkoste deg, sa du. Og hadde med skikkelig fyrverkeri. Sånt som menn over 40 kjøper inn. Til alles store glede. Utenom mamma, som var livredd du skulle skade deg. Men du var så handy, tenkte raskt.

Kjørende i granaden noen år før du døde kom du aleine nattestid og fikk øye på en mann sovende i et busskur. Du vekket han og kjørte han til sin bopel. Så full av kjærlighet og omsorg. Vi hadde få uoverensstemmelser. Det var én gang i Kristiansand jeg følte en innpåsliten kar jeg hadde behov for å riste av meg i byen. - Siri...du må hjelpe meg, sa jeg. -Med ka? 

Vi er nødt å late som vi to er et par. Et seriøst par. Så når han kommer ut, igjen, da kysser vi! Allerede der var Siri's øyner svarte. Kysse?!! Hun stirret vantro på meg. -Hjelp meg, seriøst, Siri! Mannen kom ut gående mot meg. Jeg tok ansiktet hennes i hendene mine og gav henne et bra troverdig kyss. Diskré tørket hun seg på jakkeérmet og hveste meg inni øret - Da var unødvendig     å gjera da so vått! 

Det er mange med meg hvor Siri satte dype spor. Hun var veldig inkluderende. Og blomstret i det som het KristnepåSotra, menighet de siste årene hun flyttet tilbake til hjemstedet. Hun var et arbeidsjern uten like i familiebedriften, HK, grøntannlegg. Og på denne tiden når kveldene blir rosa, røde, frukttrær i blomstring, rhododendrone er i anmarsj, så veller minnene frem om de hemmelighetene som ble delt under åpen, rosa himmel mellom Siri og meg fra vi var 13-22 år. Vi sees! ❤️ Love you, Siri og gratulerer med dagen i vakre mai. Jeg kommer å klare å besøke graven din i år. ❤️ Ps! Husker du det geniale navnet vi skulle ha på vår kunstbedrift? Vi skulle rettferdig fordele navnene våre, og bedriften skulle hete: SIREVA....Jeg regner med du tegner motiver fortsatt. 

Hva i alle dager?


 

I dypeste søvn. Sårt tiltrengt. Et rabalder uten sidestykke. To udefinerte støyprodusenter. Og til slutt hunden som toppet det hele med mørke bjeff. 

 

Jeg tvingte det ene øyet opp.

Og satt bare som ett stort spørsmåltegn innpakket i dynen med trollehår. 

 

-Å, ikke verre! 

 

Falt sammen igjen og klokken tilsvarte at jeg hadde akkurat 20 minutter til med søvn. 

 

Kombinasjonenen haglebyge på et åpent vindu og samtidig en stor humle som ville inn i rommet gav mer lyd enn man kunne ane. 

 

Så er det nå en gang sånn at begge lydene var støyen av fred.

 

De 20 minuttene ble brukt til å tenke gjennom akkurat det: At jeg hadde våknet til støyen av fred. Både med takknemlighet og samtidig en bismak. 

For alle de der ute som ikke er så privilegert. 

 

 

AVVIST! FORSØMT! FORKASTET!


 

Har du som enkeltindivid kjent på følelsen avvisning? 

Ja. Det har vi alle. Alt i fra arbeidsplasser, relasjoner, familiære, parforhold, skolegården, barnehage....

 

Noen mennesker har levd med forkastelse fra den dagen de kom inni verden. Uønsket. 

 

Noen har opplevd verdens største kjærlighetssorg som 12 åring, fordi jenten hadde truffet en annen på et idrettsarr. 

 

Så har man de som har kjent på forkastelse i religiøse sammenhenger. ( De brente barna, - i kristne sammenhenger...De som opplevde avvisning og forkastelse for de de ikke holdt mål, siden ledelse brukte Gud som manipulator...noe han ikke er ifg min tolkning av Bibelen/King James. Gud er kjærlighet. 

 

Noen opplever forkastelse av sorg, død, overgrep, voldtekt, vold, o.s.v. 

 

Og hvordan reagerer mennesker på forkastelse og avvisning? Ulikt. 

 

Noen reagerer slik at de preges videre i et likt mønster som det de har lært. Såkalt miljøarv. 

Noen reagerer med å bli offer. 

Noen blir harde, kalde, manipulerende, bitre, og egoister av rang. 

Og listen kunne fortsatt i det uendelige. 

 

Men hvordan vil du som menneske møte disse såre problemstillingene? 

 

Jeg har en ukulelig tro på at det finnes noe godt i alle mennesker. Og hvis det gode ikke er synlig, så velger jeg også å tro at de overnevnte problemstillingene er kjernen til at mennesker får slike levemønster. 

 

Kort forklart vil jeg gi deg fem enkle verktøy som jeg tror kan gi lindring og hjerteplaster. 

 

Kjærlighet i ord & praksis. 

 

Forståelse og imøtekommenhet.

 

Tilgivelse & forsoning.

 

Og ordet: Takk. 

 

Det er de enkle verktøyene. Og jeg gjør oppmerksom på at de omhandler et hav av spekter, siden vi mennesker reagerer ulikt, - ulikt utgangspunkt/ulikt ståsted. Ikke minst tidsrommet avvisningen, forkastelsen har funnet sted i løpet av et menneskes liv. 

 

Dette er et vidt tema med håpet om et varmere samfunn som utgangspunkt for mitt innlegg. 

 

For mange år tilbake jobbet jeg på tre ulike institusjoner for rusavhengige. 

Jeg elsket å jobbe i rusomsorg. 

 

Men det var en utrolig vakker, torpedo som plaget meg hver eneste dag på jobb. Uke etter uke, måneder...

Og han var close-talker. 

 

Han gnagde hele tiden om alt som var feil både i fra skoene mine og hvorfor jeg hadde så hvite tenner. Og hver gang jeg hadde han på tomannshånd, gnagde han bare mer. 

 

Jeg prøvde ut alle verktøyene mine ovenfor. 

 

Men jeg gav opp. Jeg hadde ingen flere verktøy. 

Siste dagen jeg var på vakt ved denne institusjonen, uten at han visste at det var min siste vakt, ropte han navnet mitt. EVA!!!! EVA!!!!

 

Jeg tenkte - Å, kjære Jesus, min befrier, der roper han igjen! Eg dør på meg! 

 

Løpende kom eg han i møte. - Ka e det?! 

 

Så står han tett oppi ansiktet mitt. Sier ingenting. Iskald i øynene. Kommer enda nærmere. 

Og sier - Eva? Eg vil bare si at eg e glad i deg! 

 

Og eg svarer- Eg e glad i deg, og. Og i løpet av sekunder kunne eg kjenne at eg faktisk mente det. 

Tårene stod i øynene mine, men det hadde han bare godt av.

 

Så sa jeg hadet og løp alt eg hadde til bussen. Euforisk lykkelig som om man hadde fått full score på en mastergrad. 

 

Min utfordring til deg som leser dette er- Prøv det! 

 

Ungkaren


 

Ok. Jeg innrømmer det lett. Noen ganger har jeg behov for å se på Ungkaren, eller Ungkarskvinnen. Realityserie. Siden dere ( kulturelle, ultraurbane, vinsmakende, designmøblende med øye for det vakre i kunst...) kan jeg kort forklare hva jeg som slostril kan hvile meg med...Ungkaren. Eller Ungkarskvinnen. I tillegg er det et Amerikansk konsept. 

 

Det handler om å kapre denne ungkarskvinnens hjerte, eller ungkarens hjerte. 25 mennesker skal vinne disse ungkarsmenneskenes hjerte. Og den som står igjen til slutt, blir fridd til eller ikke. Men noen frieri har det vært. 

 

Det er pinlig, det er tårer. Og det er overjordiske setninger som blir sagt til de utkårede. Amerikanere er kanskje bedre på smooth-talking enn oss nordmenn. Nja...Donald har vel en vei i gå ift smooth-talking...Men det kommer vel seg når han blir eldre, tenker jeg. 

 

Midt i mellom noen plikter jeg hadde, satte jeg det på Ungkaren. Bruce Willis, hunden sov. 

 

Så satt jeg der i mitt eget, patetiske univers. Spiste kapteinkjeks og det er vel det nærmeste en singel røy på 39,3 år vil finne noe kapteinlignende. 

 

Etterhvert var jeg så langt inni programmet at jeg fikk klump i halsen. 

 

Der hørte jeg det kom noen...

 

Min far, 83 stod midt i rommet og ville at jeg skulle ause båten. 

 

- Jada, det skal jeg gjøre. 

 

I stedet stod han lamslått og stirret på rosesermonien. 

 

- Stakkars dei som ikkje vart velgt! Fælt, altso! 

 

- Mhmm, svarte jeg. Og følte meg akkurat da ca 11,3 år...

 

- Also, du kan vera sikker på at om eg sku ha vøre me' på eit sånt konsept...so....so trur eg IKKJE at eg hadde blitt valgt! 

 

- Mmmhmm....Eg ska ause den båten, pappa! 

 

Han fortsatte å se og gjentok - Eg hadde aldeles ikkje vorte valgt! 

 

- Men no var no du heldig siden mamma valgte deg! 

 

- Ja, ja,ja....Selv om hon seie at da va eg som jakta henne ne' ...vakkje so monge so hadde bil på den tia! 

 

  Sannheten e' at da va ho som jakta meg ne', for ho skreiv vanvittig mykje kjærleikspost med flotte billede!!!

 

- Sånn gammeldags Tinder-opplegg? 

 

- Båten må ausast på fjera. For elles ligg du dar neri Buvikja og sømje...Da har du gjort for mykje!

 

- Skal gjøre det nu! 

E DU DER, JESUS?


E du der, Jesus? Det e meg, igjen. Eg har en krise. Og du e min venn. Eg kjenner på smerte av alt som gikk galt. Og du e jo den som har sett det alt. Eg ska slutte å spørre korfor det skjedde. Eg ska slutte å spå, få svaret og vedde. Eg kommer til kort gjennom alt eg spør. For svarer du meg, lukker eg min dør. Eg vil ikkje høre, eg vil ikkje vente. Og tror at i meg e det alt å hente. Så derfor e dette en ny dialog. Kan du høre meg, Jesus? Eg spør på mitt språk. Det e ikkje noe igjen av min sjel. Eg føler at livet har tatt sin del. Eg kjenner at alt må startes på ny. Eit eitrandes mørke som ikkje vil fly. Eg trenger den freden som tilhører deg. Eg trenger en motgift av det som e meg. Eg ønsker å sitte å holde meg inntil. E du der, Jesus, lengre enn hittil? Kvite vinger omhyller alt. De stryker bort alt tårevått, salt. Der e du, jo, Jesus, eg trodd' ikkje helt! De trøstende ord: Stykkevis og delt. Der e du i kledning eg aldri har sett før. E dette her ekte, eller e det no eg dør? Det fylles med lys, og med varme rundt vinger. Alt eg kan høre e noen som synger. Men da ble alt åpnet av makeløs kraft. Som omslutter hjertestenen i hast. Det e den som skal heles, det andre e skall. Eg sitter i Jesus sin kjærlige stall. Det fins ingen ord, men en kjærlighet stor. Han oppi krybben i hjertet mitt bor. Det var du jo Jesus, og dette e sant. Med kjærlighets kraft over ondt du vant. Snart kommer en påske, og jeg spør, igjen? Vil du høre på meg, då, hvis eg glemmer min venn? Hvis eg kommer i dette mørket på ny? Kan du fikse det, Jesus, eller e eg te bry? Eg kjenner meg som en liten spurv. Som de fleste kan putte oppi en kurv. En liten, forsømt og verdiløs drit. Vil du fortsatt komme med kjærlighetskraft, eller tenker nå 

-Hun e bare et slit!

Da minner du meg som en gentleman. At påsken var frihet for verdens skam. Du opprettet noe som kalles nåde. Og den skulle gjelde meg midt i min våde.

Svømmende, hodet såvidt over vann. Eg roper igjen - Men eg rekker 'kje land! Det kan ikkje gjelde den nåden for meg. Og skammen du bar, den var til for de andre. På holmen som blir første mulighet. Der står du, igjen med din kjærlighet.

Usikker på om eg kommer i mål. Klatrer jeg villig til holmen med bål. Han står der og rekker ut sin hånd. Eg vet ikkje helt om du klarer det, Jesus. Bagasjen er fryktelig tung. Men løftet, det blir eg og vi setter oss der. -Nå, Jesus, nå har du vanlige klær.

-Jeg kom til jorden som menneske. Og du vet de har satt meg å være en myte. Og Gud er en som bare skal syte! De ler av min bok som er fabel og babbel. De sier at roten til religion er krig.

Men er jeg en kriger som vil deg vondt? Og tror du at jeg har glede av krig? Gir ikke min kjærlighet perspektiv? Du lærte tidlig at mye ble gjort. Som du kjente var menneskers egne tanker. De tordnet og skrek og misbrukte mitt navn. Til det som var vinning til deres gavn. Jeg elsker dem alle, men hater en synd. Og det er den som forklusser mitt rykte. At jeg er en blodtørstig Gud og en hater. Mennesker tolker meg til tyrann. Jeg døde på korset av kjærlighet. Og jeg elsker de alle og vil gi dem fred. Éngang skal mitt bakkemannskap stå for sitt regnskap. Og tror de at slakting i mitt navn var rett? Tror du at selv om jeg ser dine feil? Så sitter du oppå en holme i kveld? Og ser du en dømmende pekefinger? Eller kjenner varmen fra bålet som brenner? -

Eg vil ikkje, Jesus ha noe fisk. Eg trodde at kanskje det ikkje var vits. Å fortsette livet i stille og storm. Og tenkte at her i  min vestlige form, så hadde du mer å gjøre i u-land. Og derfor så var det litt stress å be.

 

-Men datter av meg, når jeg hører din stemme, så er det jo sånn at en Gud vil ei glemme. Et rop i fra Vesten eller rop ifra øst. Jeg har nok til alle. Jeg skapte dem først.

 

- Men måtte du Jesus, gi alle fri vilje? Vi kunne jo også vært robot med fred? - Vel, det som kom frem gjennom kunnskapens tre. Det følger deg og de andre dermed.

 

 -Eg e veldig glad for at vitenskapen har gitt oss så mange svar. Og eg takker deg for at denne kvelden kunne du snakke som en raus og omtenksom Far. Eg håper at som troende tviler, er styrken min at du stikker 'kje av. Og eg spør deg no Jesus om mykje løyent. Og er glad for at ikkje du éngang har løyet. Og når eg blir sterk skal eg gripe mitt sinne. Og ta én etter én i ett makelaust bråk.

 

- Så da vil du selv være kriger og hard?

- Å, ja, de fortjener det vilt! Alle rakkarar! 

-Då sier jeg bare én setning til deg: -Jeg elsker dem alle, om ikke de gjør. Alt det som er deg til gangs. Og hvis det siste du sa i ditt sinne til noen, var det siste du sa og det neste var krans....Krans på den døde som du glefset i...Da kan du jo kjenne på at du fikk rett. Og livet ditt ville bli komplett? 

- Nei, nå skal du spille på samvittighet. Og den er en uting og tillegger strev. 

-Du kan jo gjøre som du ønsker, men da har du tapt på så mange plan. 

Men Jesus...Då e eg vel helvete verdig? 

-Ingen er det i min kjærlige favn? Husker du bordverset: Deg til ære oss til gavn?!?? 

-Jesus, eg vet det, eg skjønner og tar deg på ordet. Og takk at du gadd å ha båltid med meg. No knitrer det herligt fra flotte glør. Og eg hutrer og ser dine hender som blør. Vi må møtes litt ofte, det skjer i naturen. Og det er min kirke, den er ganske fin! 

- Takk for det. Hold den pen. Plast var aldri min oppfinnelse. Jeg elsker deg. 

- Glad i deg, og, Jesus....

Jeg lover...


 

Det begynte én dag en tid tilbake. Den lille gutten var alltid sistemann fra skolen. Og han gikk alene på fortauet, sang og var glad. 

 

Jeg kom gående mot han med hunden, og hadde hunden inntil siden. Gutten stivnet til i dét han så min ufarlige, men store, svarte bjørn i bånd. 

 

-Jeg holder han godt inntil siden til du er komt forbi. 

 

Han virket ikke helt sikker på det. Men han så at jeg holdt det jeg lovet. 

 

 

Ett par uker senere kom gutten på samme måte. 

 

Stivnet til, menst han sier - Oh, no! 

 

Men jeg ante et smil, siden han hadde møtt oss før. Og det hadde gått bra. 

 

 

-Hei! Han er ikke farlig, men jeg holder han godt inntil siden til du er komt forbi, sa jeg. 

 

-Oki, takk, sa han, smilte og løp avgårde menst han stirret på denne samme bjørnen i bånd. 

 

 

Vi er alle som gutten. 

 

Å oppleve gang på gang noe som skremmer og bekymrer er vondt. Det er endel av det å være menneske. 

 

Samtidig er det en enorm styrke i å møte mennesker som gir oss trygghet i vår fortvilelse. 

 

Trygghet er et vidt begrep, men hver og én av oss vet hva trygghet vil si for oss. 

 

 For meg er trygghet også troen min på Gud. 

 

Det betyr ikke at jeg hviler komplett i en boble av fred. 

 

Men det betyr at jeg sier til Gud - Oh, no! Sikker på at dette går bra? Du har jo lovet å være med både i medgang og motgang. 

 

Og sånn ruller livet....Både i takknemlighet for stormene som gikk og i tillitt til at stormene som venter er Han der.

KJÆRLEIK OG ELEKTRISITET

Eg har alltid fått høyra at eg var eit snilt born. Det kan hende. Eg kunne ikkje snakka før eg var over tre år gamal. Heilt til far min måtte tilkalla syster Haldis og eg motvilleg blei pressa til å seia setninga - Smalen kan ikkje smila. Tungebåndet rakk ikkje opp til ganen. 

 

Dette gjer at hvis nokon tykkjer eg har litt mykje på hjarta, så er det to år med stilla eg ska rekka att. 

 

Ein fire år eldre bror og ei overbeskyttande åtte år eldre storesyster. 

Eg yngste meg alltid ei lillesyster eller ein lillebror. 

 

Eg ana ei kortvarig lukke då mor på fyrtifem år kom grinande ut frå Bildøyna helsestasjon og ropa til far min - Den var positiv! 

 

Eg trur det var tårar av lukka. Men eg sa ikkje noko på det. Eg kunne jo ikkje snakka. 

Nokre dagar seinara var formidlinga hennar til far min - Negativ! Tårar, då, òg. 

 

Bror min hadde alltid mange idéar som vart videreføra meg. 

 

Sikringskåpet. 

 

Sånt gamaldags som berre fins  i gamle hus, men som nyleg blei godkjend her eg bur. 

 

Far min var på natteskift. Mor mi øva på gitar og laga kjøtkaker. Og vaska klé. Og prata i walkietalkie med syster si...alt på eingong. Nokon meiner vi liknar. 

 

Vi hadde full kontroll på kva som tilhøyrde kvart rom. Og vi unngjekk jordfeilbrytaren. Då ville vi blitt oppdaga. Bror min hadde eingong stukke fingar inni ei lampe utan lyspære, så fingrane stakk vi ikkje inn i sikringshola. 

 

Vi var då ikkje heilt uvitande. 

 

Vi meinte at målaren ligna eit tog som køyrde vel raskt. Lita ana vi dengong om noko som i framtida ville kallast flytog. 

 

I sommar fekk eg bruk for sikringkunnskapen på ny. 

Far min ville steikja makrel. 

 

Eg hatar lukta av makrel, og det siva opp til min toroms. Når eg søv. 

Eg tok sikringen til kjøkenet. 

 

Far min vart sint sånn kvart tiande år. 

Han spurde om eg hadde tekje sikringen.

 

Ja, da har eg, ropte eg. Du steikje agn! 

Den dårlige samvita mi tok raskt form. 

 

Eg trur eg må knusa Ipaden din, svara han og tok den skjelvande oppi henda sine. 

 

I staden la han den roleg frå seg i sinne og veksla ikkje eit ord med meg på ei veke. 

 

Syster mi brydde seg fint lite om sikringsskåp. Ho ser på heile sikringskåpet som ei muleg bombe kvar gong det lynar. 

 

 

Ho var alltid den som måtte ropa til meg og bror min - Da e farleg! 

 

Eg trudde ikkje mine eigne augo, den sommardagen ho både hadde fått lang permanenta hår og racingsykkel med tynne hjul. Og susa avgårde. 

 

Eg stod att med ein arva blå dbs, skamkløpt hår og i arva fløyelsbukse frå bror min. 

 

Lukka var at i mellom misjonsturnéar fann vi ei oase av fridom i fotformsko, natur og tubetyggis innkjøpt av vår lokale KK-kjøpmann. 

 

Og medan eg skriv no har eg ei vaskemasin på, ei oppvaskmaskin på, eg syng, drikk kaffi og øvar. Og har nett skifta sikring nummer fire, sidan det gjekk litt hardt for seg medan eg skulle laga kaffien på gamlemåten. 

Eg liknar ikkje mykje på mor mi...

 

 

 

 

 

 


 

Ikke ta det personlig, men...


 

 

Har du noen gang lagt merke til at når noen prater, så tenker man inni seg at det er noe udefinerbart, irriterende med lyden av stemmen til vedkommende? 

 

Det trenger ikke være noe underliggende, irriterende budskap, engang. Og du kan til og med være glad i det mennesket, kollegaen eller vennen din? 

 

Da er det godt mulig du bare har gehør. 

 

Det kalles falsk stemme. 

 

Og om du har godt gehør, kan du være bærer av falsk talestemme. 

 

Jeg kjenner kanskje tre til fire mennesker med ufalsk/rein talestemme. 

 

Og ikke spør meg nesten gang vi møtes om du er én av de, for faren er derfor stor for at jeg da må lyve. 

 

Og det er veldig unødvendig å komme oppi en samvittighetskval i høflighetens navn. 

 

Etter mer jeg har fundert på dette, har jeg tenkt på at kanskje relasjoner har gått i knas, siden man bare irriterte seg grenseløst over samvær, uten å finne den EGENTLIGE årsaken. 

 

Og det slår heller ikke feil at jeg blir dradd mot menn (skikkelig crush, altså! ) som både ikke har verken falsk talestemme og forøvrig falsk tunge...( Men det er et helt annet tema ) 

 

Alt språk inneholder melodi. 

 

Og husk at du er verdifull selv om du snakker falskt. De fleste legger ikke merke til sånt. 

Før jeg gjorde deg oppmerksom på det nettopp nå.....

 

 

GUD, vi er forbilder, kvinner!

Gud, vi er forbilder, kvinner! 

 

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å pynte meg. Jeg ser mange av mine mannlige venner som ser bra ut. Pynter seg. Og jeg vil egentlig si: Presentable ut. Der ligger min skjønnhet...den overfladiske. Å se presentabel ut.

Selv om jeg mislykkes når jeg løper bortpå Rema rett etter åpningstid, og håper ingen forveksler stillongsen min med fit-wear. Oy, gylf i den, også? Hmmm...Ikke bra! 

 

Men illustrasjonfotoet med Duck-face, fra riktig lysvinkel kan ha en likhet med det folk sprøyter inn. Selv om mine er selfølgelig naturlig. 

 

Voksne, trygge kvinner kan gjøre hva de vil om de føler seg bedre med sitt mimikk-løse ansikt full i Butinox...(-Lothepus) 

 

Men kvinner har døtre, nieser...nevøer, sønner. 

 

Det er et stort press i arbeidslivet om å holde seg unge så lengst som mulig. Er det en medavgjørende faktor? 

 

Og jeg skjønner det. Jeg har tatt i mitt førtiende år...Furet, værbitt...Og noen mener at jeg ser yngre ut...Vel, jeg tar i mot falsk smiger som honning! 

 

Men jeg er totalt hekta på naturen. Peeling av hagl på en fjelltopp...Å, herlighet, det er lykke. Vinden. Lyden av hav. Solens varme som ikke bare varmer fysisk, men lyset som inntaes. 

 

Og jeg gråter mye i naturen. Når hunden løper avgårde i fryd og ikke han merker det. For det er en enorm renselse av sjelen av tårer. Fungerer bedre enn tarmskylling. Og forsking har vist at tarmskylling er en følelse av velvære og ikke dokumentert at slagg kommer ut. Slagg og drit har komt ut siden tidenes morgen. 

 

Det overfladiske vil som det tilsier være det overfladiske. 

Og hvis man bygger sin identitet rundt det å skape en illusjon hvor vi ikke er bra nok rundt vår egen kvinnelighet, er vår integritet som kvinne ute og kjører. 

 

Det er ikke nok lenger for unge på skole i dag å være flink. De skal være fit. Fit is the new skinny. Fysisk aktivitet og helse er viktig. Det er en grunn til at vi lekte kanonball i en liten gymsal. Kanonballen var svett og myk. Men fokuset over en slags reproduksjon av identiteter som skal alle se like ut...Uten å kunne bli det, er en nedgående spiral. 

 

Det er et enormt press. Bare siden jeg gikk på skolen  har det økt. Permanent og Levi's. Cowboyboots. De tre store ønskene. Og på mange måter følte jeg at vi gikk rundt der alle i vår kropp. Vi var inderlig klar over at vi kom i ulike størrelser og fasonger. 

 

Jeg husker når mitt kroppsfokus klinket inn. Det var første året på allmennfag. Men ikke gjennom mine medelever. Gjennom Baywatch. Pamela Anderson kunne jo være så vital og samtidig løpe med så vakre pupper og midje som en barbie. Vel, slik ser ikke jeg ut, tenkte jeg. Der jeg stod svart i håret med mono-bryn. Og en svart Levi'sbukse som strammet. 

 

Hva ville  han kule i rockebandet synes om hun her, tenkte jeg, menst jeg skulle ønske Pamela Anderson stirret tilbake. 

 

Dette var våren 1995. Kroppsfokuset har eskalert. Og presset starter lenge før man er knappe 17 år. 

Det er vondt at noen knytter sin identitet rundt sitt utseende. 

 

Vi hører at det er det indre som teller. Ja, det er det faktisk. Men det er satt lite fokus på det. 

 

Jeg traff nylig gang på gang en hottie ute i skauen i allslags vér med hundene våre. Og hadde lange samtaler rundt hund. 

Jeg stod der i teit dress, menst han ikledt spandex og det som skal til. 

Og jeg var usminket. 

 

Én kveld jeg skulle på ett arr, hadde jeg lagt meg flid i å se bra ut for en kveld ute. Stilfullt. 

Den samme karen kom med hunden, og jeg hilste som vanlig. Han så forundret på meg, som om han tenkte - Kjenner jeg deg? Og han hilste ikke tilbake. 

 

Oy, har jeg fornærmet han inni utmarken? NÆÆÆI....Kan jo ikke ha sagt noe feil? 

 

Ett par dager senere traff vi hverandre i skauen på ny. Jeg i samme dress, usminket . Og praten gikk like lett. 

Da slo det meg: -Han kjente meg virkelig ikke stylet...Kontrasten fra stylet og til det naturlige var for stor. Og det nørte jo oppunder tanken på at - Er jeg så stygg usminket? Jeg la det fort bort, for der var jeg med på å underbygge det presset som jeg som voksen prøver å være et forbilde på. 

 

Vi må senke garden. La barn og unge være fri til å være den de var skapt for . Gjør dem trygge nok til å få de til å kjenne at deres verdi ligger ikke i en kunstig og skitten industri som forteller dem at de ikke er gode nok. 

 

Du er god nok. Du er verdifull. Det finnes bare én av deg. 

 

 

TRISTKRISTEN

 


 

Først av alt vil jeg fortelle hvorfor jeg ofte har kalt meg tristkristen i stedet for gladkristen. Det er flott med gladkristne. Og det er også flott å være tristkristen. Ikke fordi jeg spesielt er et hengehode, men fordi tristkristen rommer en ærlighetsteologi. 

 

Jeg ønsker gi deg det som jeg tenker på ift til min tristkristne praktiserende tro. Et større innblikk i hva jeg mener med nettopp det. 

Muligens så er det lett å tenke at tristkristenbetegnelsen er fordi jeg har mine ups and downs. Og stakkars, Eva, - hun trenger vel å ha en krykke. En tro. Fint for henne. Her er det heller ikke denne betegnelsen kommer fra. 

 

Hvis jeg og mine medvandrere, kristen eller ikke kunne ha rettet blikket ut globalt og sett hva andre, sterke troende må leve i - gjennom tortur, voldtekter, slakting, førfølgelse. Korsfesting av mennesker. Fordi de tror på Jesus. Hvor mange som blir forfulgt. Hvor mange som kan settes i fengsel for å eie en bibel. Dette skjer i 2017. 

 

Da kalles ikke troen på Jesus en krykke. Da kreves troen på Jesus en ydmykhet for de fantastisk troskjempende, som virkelig har fått opplevd Jesus. Og som er villig til å være i helvete på jord, fordi at de tror. Er troen deres en krykke? De er martyrer...! De elsker sin tro og fornekter den ikke. 

 

Så snur man blikket tilbake til våre egne forsamlinger og kirker. Noen hopper og spretter og roper Halleluja. For det er jo så fantastisk godt å være kristen! Å, akkurat denne dagen, da noen hopper, så hopper de og roper Halleluja, fordi de opplevde lønnshopp på jobben....

 

Nei, det er ikke fantastisk godt å være kristen. Det er en tro, der Jesus selv sier i Bibelen at i verden er det trengsler. Vi som troende kan selfølgelig få lov til å være glad, hoppe og sprette...Klart det! Og kan kunne glede oss over påskens budskap og kjernen i evangeliet. Men den globale lidelsen må vi medvandrere ta inn over oss. 

 

Vi kan takke for bønnesvar i våre egne liv. Men det er en grunn til at Gud sier vi skal også trekke oss inn på lønnkammeret (Til sides og takke, be, rope eller glede oss i det vi har gjennom Jesus ) 

 

Åpne Dører, en global organisasjon jobber mot kristenforfølgelse. Arbeidet er et viktig arbeid som svært mange kristne skulle ha engasjert seg mer i. 

 

Der øyner jeg gang på gang håp og tro for de som lider. 

Jeg har hatt kontakt, personlig med kristne flykninger som har flyktet pga sin tro på Jesus. Sitt politiske standpunkt, eller på grunn av sin legning. 

 

Vi er blitt blasserte ift til å ta innover oss den globale nøden på så mange måter. Det finnes en utdøende generasjon med misjonshjerter. Derfor vil jeg oppmuntre dere som er unge, troende, middelaldrende, eldre...Det å tro på Jesus er ikke en krykke, men noe grunnleggende i oss som har valgt å tro. Samtidig er det blanding mellom ansvar og takknemlighet vi kan få felles verne om dem med bønn og med økonomisk hjelp, samt engasjement i arbeidet. 

 

Kjærlighet er handling. 

 

Klem fra tristkristen, men også ydmyk tristkristen som får lov til bo i et land med trosfrihet. 

KVELDEN


 

Furutrærne beveget seg svakt. Stammene var aprikosfargede av den milde kveldssolen. 

 

Det raslet svakt i nyutsprunget bjørk. Saltet dekket kroppen etter siste kveldsbadet. 

 

Tjeldene fløy lavt over sjøen. De var to. 

 

Å, om hun bare kunne bli voksen fort nok. 13 år gammel. Alle drømmene som skulle settes ut i live! 

 

Når hun så på den rosa himmelen hadde hun lagt alle planene for fremtiden for seg selv og han med potteklippen. 

 

Og når hun nå som voksen sitter i det samme landskapet. Med de samme furene. De samme bjørkene. Og ved den samme sjøen, kan hun se seg over skulderen og noen ganger tenke at den største drømmen hadde vært å kunne skru tiden tilbake og få oppleve den kvelden én gang til. 

Ikke komme inni stua...


 

På ferier med søsken, og senere svigerinne, så hendte det at bil ble brukt over lange avstander. Quiz ble heftig brukt. 

 

Alle tre er leksikon på de fleste felt. Men jeg klarte Ace of Bace på underholdnigsdelen. Hurra, kor klok eg følte meg. 

 

Min bror sier: - Nevn navnet på tekstforfatter og et eksempel på en låt hun har skrevet! Å, eg veit jo da! 

 

Han kom ikkje på det under press, men stille sier min rolige storesøster: - Ho heitte Magrethe Munthe, og songen går slek: 

 

-Ikke komme inni stua før du har tekje huo i tå! 

LEDERSTIL


 

Jeg ønsker å ta opp lederstil på et generelt grunnlag, som omhandler både lederstil i jobbsammenheng eller menighetsliv. 

 

Det er så mye som har blitt gjort med en god intensjon. Men i fargene av de tingene som omhandler lederstiler med gode intensjoner, gir ikke gode intensjoner nødvendigvis de beste resultater. 

 

Vi har alle møtt på ledere som ikke har mestret oppgavene sine. En leder er et menneske. Med sine utfordringer. Vi har mange opplevd hersketeknikker, manipulerende måter å tenke på til firmaets vel og vel. Mye går på statistikker og tall, og for at ledere skal klare å nå dem, vil det alltid bli en tapende part. Man kan heller ikke forvente at en leder som vil oppnå gode statistiske resultater er den lederen man ønsker å mingle med på fritiden. Sosiale sammenkomster under dårlig ledelse er det nærmeste du kommer omsorg og felleskap, rødvin, canapéer og et klapp på skulderen. 

 

Hvis man vet at spillet bak kulissene ved nedskjæringer, er ikke det en rødvin du vil drikke. Overfladisk. Men da har ihvertfall lederen fått cred for både de nødvendige tallene og at vi har det jo så hyggelig, dere! 

 

Så har vi de konfliktsky lederene. Men som samtidig veksler med å være dønn avhengig av deg som medarbeider med oppgaver de fint kunne klart selv. De med de store ordene om lovnader om at du er utpekt til virkelig store oppgaver. Omsorgsfull framtoning. Og en plan du i utgangspunktet føler du er så til de grader er så viktig i for å bære frem en bedrift, og når bedriften er kommet på plass og informasjonsmøter starter, finner du ut at 15 mennesker har fått samme lovnadene. Det er en form for dårlig ledelse. -Du har trukket lykkeloddet. Du er utvalgt. Du skal lede en spesiel oppgave. Vel, da er det med på å rive ned når en plan blir endret underveis uten at man har fått sjanse til å forsvare seg, før man sitter der sammen med de 15 andre. Men ulik lønn. Og basert på rein løgn. 

 

Den åndelige dimensjonen i lederskap krever mer. Nettopp fordi man leder menighet, kirke, organisasjoner og det handler om tro. 

Som menneske vet jeg av erfaring hvordan det er å være menneske med tro. Det er sårbart. Å være leder med tro, det krever mer, nettopp fordi du da er ansvarlig for å sikre dine medarbeidere eller kirkegjengere omsorg, oppfølging. Og samtidig legge bort de overnevnte manipulerende, kalkulerende måter å tenke på, samtidig som du skal ivareta statistikker. Man forventer mer ærlighet, rett og slett. 

 

Det blir mye på en leder. 

En leder må fremelske det beste i sin stab, sin menighet. Blir fokuset på alt en leder har fått til på egenhånd, kommer lederen til å miste arbeidere, kirkegjengere og medlemmer. Her skal en god porsjon ydmykhet, forsoning og selvrefleksjon til. Det at en leder kan virke kontrollerende, kan også ha sammenheng med at lederen ikke har tilitt til sine ansatte. Eller tilitt til seg selv som menneske. Men da har ikke forjobben gjort på en god måte.

 

Tilitt til sine medarbeidere gjør at man kan slappe mer av som leder. Å evaluere seg selv som leder når man har så mange mennesker under deres lederstil er ikke feil. Fortsetter en leder uten evne til å se andre vil det mislykkes. I store og små bedrifter. 

 

Lykke til alle ledere der ute. Både dere som leder store som små bedrifter. Du er et menneske, kjære leder.  Og det er de du leder, også. 

Miljøarv....


 

Som barn av etterkrigsbarn, lå det veldig tabu i gråt. Det at man viste styrke i begravelser ved å ikke gråte. Man kunne faktisk få ros på bygden ved å omtale noen slik-Han stod der så rett i ryggen. Fælte ikkje ei tåra. Sterk. 

 

Man må ha kontakt med følelsene sine. Og jeg er ikke tilhenger av at man skal gråte vilt til enhver tid. Det handler ikke om at tårer er tabu. Men tårer kan kontrolleres til en viss grad. Og når de ikke kontrolleres kan de faktisk være med på å statuere den lidenskapen og sak på en ryddig måte. 

 

Jeg er ikke et lettrørt menneske. Jeg er et sint og engasjert menneske. Mitt nyttårsløfte i år var å være mer sjenert og MINDRE sint. Holdt i noen uker. Det med sjenanse har jeg jo selvklart, men sinnet, engasjementet tar overhånd. De gangen jeg har brent broer og gjort et forsøk på å være brokonstrukter og bygd ny, har i perioder funket. Sinnet mitt er tårene jeg ikke viser. Sinnet kjennes ikke mindre sårt og hudløst ut enn som tre bøtter salte tårer. Men hvem gir sinte mennesker sympati? 

 

Sinte mennesker er synonymt med litt revhols-fakter uten kontroll på seg selv. Jeg beklager og ryddet opp etter meg. Og jobber med å lure på hva reaksjon jeg har klart å skape i mitt sinne. 

 

Mye ligger også i miljøarv. 

Skulle man bli hørt, burde man være høylytt. En slik sjargong er ikke noe man tar videre i relasjoner, familier, arbeidsplass. Og selv om man har like mye rett når man har sint, siver det ut på en såpass fryktinngytende måte for motparten at argumentene faller i dø jord. 

 

Jeg tror at den avgjørende faktoren for å omgjøre tårer til sinne kom som 10 åring. 

 

Vi var jo en familie som stod på scenen helger, ferier osv. 

Da min kjære morfar døde som jeg hadde hatt et sterkt bånd med, var regien satt opp. 

 

-Du Eva har to oppgave i begravelsen. Du ska gå bort å ta på kransen på kisten og si: - Takk for alt kjære, Besten. Stille deg ved mikrofonen og synge en vakker sang som kommer til å berøre de fremmøtte. 

Dette gjør du uten å gråte. 

 

I dét jeg berørte kransen fikk jeg en god potet i halsen som jeg fort svalgte ned etter å sa- Takk for alt kjøre Besten. Forsiktig begynte min bror å spille besifringen. 

Jeg holdt mikrofon og poteten var borte. 

I dét jeg så alle som satt og snøt seg, hulket og jeg fortsatt stod der tåreløs og så på de, visste jeg for det første at jeg hadde klart oppgaven, men det gav meg en makt. En uendelig stor makt. Jeg feller ingen tårer. Men de sitter der og er berørt over min prestasjon som syngende, engel uten tårer. 

Egentlig hadde det i utgangspunktet vært glimrings tilpass at jeg hulkegråt hele sangen i gjennom som hadde lagt denne oppgaven på et barn. Men det hadde gitt meg da så mye ydmykelse av å ikke prestere. 

 

Det å ha en selvinnsikt på hva som gjør deg sterk som menneske, det tror jeg har mange faktorer. Men jeg vil oppmuntre deg på å spørre deg selv om hvorfor du reagerer slik du gjør i møte med dine medmennesker. Tårer er ikke farlig. Sinne er ikke farlig. 

 

Følelser er ikke farlig. Og reaksjoner i ulike relasjoner er de viktigste reaksjonene som bidrar til åpenhet, dialog og til vekst. Ha en fin dag! 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits