LÆR MEG, DÅ!


 

Lær meg! Korfor? 

38,5 år. Hurra! Alt om livet skal sitte! Man skal ha alt på plass. Ikke stille spørsmål ved for mye. Google. Være selvstendig. Erfaren. Sin egen rådgiver. 
Eller komplett på sidelinjen av verdens pulserende kunnskap. 
Jeg byr på et stort spekter gjennom sosiale medier. 
Men jeg velger selv hva jeg vil formidle. 
De dagligdagse, selvfølgelighetene som alle født i 1977 skal kunne.
En reklame hadde en låt noen år tilbake som lød slik: - Her kommer dumme dum, dum...
Og jeg relaterte meg selv med den låten komplett. 
Helt til jeg turte å begynne å spørre. 
Akademikere til søsken, impulsiv sangevangelist til mor, stillferdig far. 
Jeg var i slutten av tyveårene før jeg spurte min særdeles pedagogiske salgsmentor det store, dumme spørsmålet i et åpent kontorlandskap. 
I hjertet av det urbane bystrøket. 
Eg finner ikkje telefonkatalogen i dette bygget? Kor e den? Eg må ha Gule sider! 
- Du kan åpne et bilde inni der....Internett.
-Hææ? Oy, der bare forsvant det bak en strek. Og eg klarer ikkje løfte den opp.
Nei, der fikk du den opp, igjen. Tusen takk. 
Jeg husker jeg stirret han rett i øynene. 
Jeg ventet på en reaksjon. Men han la min dumme dum-melodi tilside.

-Bare spør hvis du lurer på noe, eg bare sitter litt inne der, sant? 

Det skapte lojalitet under hans ledelse. 


Samtidig i nyoppført hus. Med en utrolig flink samboer. Som kunne alt. Og som stilte så utrolig mange spørsmål hver dag. Gjennom gipsplater i byggefelt med trygg stemme: Korfor, Eva? Har du en plan for den kjøttdeigen? Den er steikt kun på éne siden, -korfor skifter den farge? Har du regulert temperatur? Korfor leser du Se&Hør? Visste du at de var skilt og han mistet begge armene? Det står på side 22. Det var derfor du kjøpte det? For å glede deg til å lese om én uten armer? Tror du de har ofte sex? Hun var fin...Se, då? Kan ikkje du begynne å være litt gøy? Eva? Å, Arsenalkamp! TV-guide? Korfor lærer du aldri ulikhetene på ulike funksjoner på fjernkontrollen? Korfor spiser du både sjokolade og lakris samtidig? Korfor røyker du akkurat i den vindretningen? Eva? Korfor liker du deg så godt på vaskerommet? Eg har nok reine klær?Eva?

Hadde jeg nå sitert svarene på alle de spørsmålene, så hadde jeg dummet meg ut. 

Innerst inne beundret jeg han for at han spurte. Han var så utrolig trygg. 
-Det er en svart prikk i displayet på Nokiaen? Å, nei, hjelp meg! Eg får ikkje til å spille SNAKE! Få det vekk! Hjelp meg! 
-Javel? Den går ikkje vekk! 
-Jaja, du mistet den i gulvet...Det går bra! 
-Nei, svarte samboer. 
-Hæææ? E det vann inni...
Et glis fra godstolen. 
- Ringte du og kjeftet vilt på meg i dag?  
-Ja. 
-Eg kastet den i veggen. Og då ble det svart prikk. 
-Jaja. Men den virker. Du skriver bare ok, ja eller nei, uansett. 
-Det e jo dumt å ikkje få tre lange ... tikk tikk tikk  meldinger av ..deg, då?!?! Sånn kvert kvarter...

Hjemme, jobb, jobb, hjemme. 
Og min fantastisk, trygge verden, der det ble lett å forutse ting. Konkludere. Mine beste år. 

Så kommer tenårene litt på nytt. 
Ut i det ukjente. 
Gård. Generasjonsbolig. Eldre spør ikke. De bare gjør som de vil. 
De får trassalderen ofte på nytt.

Og nå spør jeg vilt. Overalt. Om hva som helst. Og føler meg dum. Men det finnes ingenting dumt over det. Fordi jeg lærer. 

Før jul i fjor, spurte jeg min kjære nabogutt i verdens fineste bil dette spørsmålet:
- Forstår du korfor ikkje eg kan få et stakkars forbrukslån på 5000,- med nedbetalingstid på 25 år? Korfor får eg ikkje lån, når eg viser totalt risikofri oppførsel? 

- Ska du panta flaske resten tå livet? 
Og så forklarte han hvorfor. 

Hans far fortalte en vits, og jeg forstår den fortsatt ikke. Men det gjør ingenting, for de ler i stereo.

-Kor mange flaske må du drikka for å kunna leva i tå panten? 




Tusen takk, dere! ❤️❤️❤️❤️

FASADE


 

Jeg vet at å blogge om et så kraftfullt og sårbart tema, kan rive ned eller bygge opp. Alt ettersom hvordan leser opplever det. 
For det første er ikke dette et blogginnlegg som skal gå til angrep på mine egne brødre og søstre. 
For det andre ønsker jeg ikke heller å gå til angrep på min egen tro. 
Det er den verkebyllen jeg nå prøver å få hull på gjennom den skrevne bokstav, og som nå skal ta form. 

Det er en stor sorg og skuffelse som river meg til tider opp, og kommer veltende frem i sinne. Mens tårene spruter. 

Ja, jeg er kristen. Og jeg tror på Jesus. Som min frelser, lege, venn, rådgiver og opphavsmann. 
Og alt det som jeg enda ikke vet Han er for meg. En relasjon. 


Tidligere har jeg nevnt at noen få av mine " ikke -troende" venner har ment at siden jeg er så stakkarslig til tider, så er det bra for meg å ha troen til styrke. Noe jeg kan lene meg til siden jeg er så svak. 
Det er utrolig respektløst å tenke at min tro er en krykke. 


Min tro er personlig. Den er sterk. Og den er med som et kompass i det daglige for å vise meg hva som kan være til glede, godhet, kjærlighet og visdom i mitt og min omgangskrets liv. 

Og hva andre, konservative kristne mener om mitt liv, er revnende likegyldig, nettopp fordi jeg vet i mitt sinn, tanke og i og min tro's kraft hva jeg har i min relasjon til min Jesus. 
I mange bryllupsjobber jeg har tatt, og som tilskuer i bryllup er det ofte at bibelordet som blir sitert er et passende vers i en slik setting. 

" Tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem var kjærligheten" sitat Bibelen. 

Det er faktisk noe å grunde på, da dette er et bibelord som prøver å formidle noe til alle som leser Bibelen. 
Størst blant dem var kjærligheten....Og hvis bakkemannskapet i Guds rike skal fungere, bør vel dette være en grunnleggende skala og mal hva som skal følge de som kaller seg kristne? 
Vi har altså et ansvar som troende...Å gi håp, gi tro...og det største; FORMIDLE KJÆRLIGHET. 
Et annet sted står det: - Om du gir ditt liv, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Om du gir ditt brød til de fattige, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Og du gir ditt liv til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gangner det ingenting. 
Alle disse budene, fasadene, nymotens skriftlærde, nymotens fariseere...De som skriker høyest og dømmer hardest...Blir man refset av dem...Sitter man tilbake og føler seg elsket? Jeg tror ikke det. 
Det er en lang vei å gå for oss troende, for å få en komplett innsikt i hva vi som troende skal formidle. 
Men kjærlighet i praksis er etter min mening nøkkelen til å vokse som troende. 

Jeg vet at i tullete perioder i livet mitt har jeg refset. Vært hard. Og jeg har overhodet ikke formidlet kjærlighet. Dessverre har jeg gått maskulint ut og vært knallhard i mine uttalelser. Og beklagd, beklagd og beklagd. Til og med brukt det sterkeste ordet i mitt vokubalar : Omforlatelse. 

Men når størst av alt er Kjærligheten, og Gud er kjærlighet. Da savner jeg dette hos mine medvandrere. 
Noen synes kanskje at jeg uttrykker ofte at min kirke er i naturen. 
Er det så rart? 
For det første vil ikke jeg bake kaker til en kirkekaffe, nettopp fordi det hadde vært den eneste kaken på bordet som hadde sett ut som jeg hadde sittet oppi på vei til kirken. 

Og for det andre, så er naturen der jeg finner størst frihet til å være plantet litt, som et tre midt i det jeg velger å tro er skaperverket. 

Skal vi ha det slik? Jeg brukte ti år på synge i lovsangteam. Og det var mye bra som skjedde der. Men etterhvert kjente jeg når jeg så mange ulykkelige i salen at å stå der å synge lovsang, ble en slags minikonsert. Og mange, inkludert meg selv kunne bli full i meg selv.  Det var en drivkraft for mange å vise hvor fantastisk god de var på å synge...og det er vel og bra...For god musikk er viktig. Men hensikten bak sangene, hva var det? 
Jeg måtte tilbake til mine egne røtter, og jeg innså at kanskje det var rett at folk fikk synge sanger fra en sangbok. Og at folk i forsamlingene kunne fått komt med forlag. 
Felleskap i menighetsliv skal være noe for alle. Og et såkalt eldsteråd har plikt, ansvar til å fremelske det beste i alle. Makt er ikke kjærlighet. Å være lydhør er kjærlighet. Delegere oppgaver til akkurat det mennesket som man vet KAN noe, men ikke tørr, - Det er kjærlighet, nettopp fordi det bør gjøres med varsomhet...Bygge tro i hjertet til mennesket. Bygge håp om at hun/han  KAN. Og kjærligheten kan. De ti siste årene har jeg vært vitne til en sang som ofte har blitt brukt i kirkesamfunn. En vakker tekst. Den heter HJERTESLAG. Den handler om å høre hjerteslagene til de menneskene, hvor livet har gått i grus. Da blir det ofte slik at mitt kristiske sinn tar over...og jeg trekker pusten dypt...og lurer på om enkelte i kirkesamfunn KUN hører sine egne hjerteslag. 
I en tid hvor så mange sliter med å finne seg selv, holde fasader oppe, økonomiske utfordringer, helse, samlivsbrudd...Da er det jeg kaller kristne, de som har kjent den omsorgen og kjærlighetens tilstedeværelse, - de ekte ressursene i og utenfor kirkesamfunn. De som har et levd liv , og har evnen til å møte forståelse, varme, slik vi alle mennesker ønsker å bli møtt. " Du skal elske din neste som deg selv", ikke sant? 
DØM IKKE FOR AT DERE IKKE SELV SKAL BLI DØMT, står det et annet sted i Bibelen. 
Og siden jeg er i mitt engasjement, her, så håper jeg ikke at noen skal kjenne på fordømmelse. 

Jeg gir heller en utfordring, like mye til meg selv om å være lydhør for hjerteslag. Og jeg er sulten på å ikke være en åndelig bulldoser, men en åndelig kvinne som vil ha mer av denne type kjærlighet jeg nå har blogget om. 

Og hvis noen forveksler dette med å være dumsnill, grenseoverskridende og at man bare skal kaste ut kjærlighet i alle leier og oppfattes som helt kokko i krampeaktige forsøk på å drive med Love- bombing, - Da har jeg ikke vært tydelig nok. 

Det handler om å gi nestekjærlighet. I det daglige. Og hvordan ønsker du å bli møtt? Jeg ønsker å bli møtt av den  kjærligheten som mennesker har møtt meg med. De er få, men de holdt meg oppe i stormer, og gråt med meg i mine sorger. De gledet seg over min fremgang. Og hadde både, håp, respekt, tro og kjærlighet til meg. 

Ha en fin kjærlighetsfull uke. Og husk at nettopp du er verdifull. Og sånn på tampen...Jeg treffer av og til noen perifere venner/bekjentskaper fra det kristne miljøet i det daglige: Ikke gi meg råd, før jeg har bedt om det selv. 







 

Sånn testing av lyd ein sein kveld. Oddmund, min gode musikertryller har gjort ein god jobb!


 

KATTEN OG REGNBOGEN

 





 

 

 

 

 

KATTEN OG REGNBOGEN. 

Ei førstedame i Bergen by med komplett ekte alvehår, - prateraker med andredame som trur ho ser litt yngre ut hvis ho har museflettar. 

Begge kvinnene er strilar, frå same bygd. Ho eine er frykteleg lang. Ho andre er liten og nett med eit overjordisk langt hår. 

Det talast om at dei har felles tipptipptippoldemor. Tippar eg. 

Dei seier adjø og skålar med høge alboger, ravnsvart kaffi og høge latterbrøl, samansveisa med kjærleik. 

Utpå kveldinga sit andredame på ein terrasse og er i festleg lag. Saman med ei lys, ven, vakker som er enda nærare i slekt. Og frå same bygd. 

Ein blankpussa bil seiler inn på tunet. Midt i ei strileverd, stig førstedame elegant ut av bilen med ein ravnsvart vakker katt. Førstedame dekkjer ein buffé til den elegante panteren. 

Katten må reddast. Den er skada. 

Andredame stirer på gule, intense vakre auge. 

Kva har hendt? 

Førstdame fann den vikla, hjelpalaus i stålstrenger i eit gjerde. Med varme hend, set ho katten i frihet frå ei pinsle uten sidestykke. I Amalie Skrams vei. 

Natta startar. 

Utan førerkort er ringerunden starta. 
Ein mann sovna, då andredame fortalde historien. 

Ein annan ba henne slå katten i hjel.

Vent litt...Det var visst same mannen som blei oppringt 3 gongar på rad. 
Tårer presser på. 

Dyrebeskyttelsens sin vakttelefon vart teken av ei monotom stemme....ei avbalansert kvinne, som konkluderte med at ei flerre langs heile kattens skulder kunne haldast på vent over helga. 

Katten sovna. Mett. Tynn. Vakker. 

Songen: - O, bli hos meg, med tonar berre Ivar Kleive kan formidla, fyll heimen. 

Fanget til husfar med åvriven fot i skinne, krykkjer og verdas største hjarte vart tiltrengt. 

Natt vart til dag. 

Katten inntek fanget. Det fanget ho lyt forlata der og då. Og møta dagslys.Ho gret vilt på veg til sin eigen heim. På landevegen. Gåande. Og veit at når hausten kjem vert det mogleg å morsa mellom husa og murar. 

Nokon helsar frå ein bil. 
Ho kan ikkje sjå kven dei er i saltvatnet som kliner mascara i nordavind. 
Dei var kanskje på veg til Costa Del Happy Life, med nyinnkjøpt surfebrett i berre medvind? 
Ein soloppgang med sin trufaste ven, hunden gjer henne kraft. Til å trykkja på smarttelefon til det som då ikkje kjendes som smarte mottakarar. 

Verdas snillaste menneske tilbyr skyss. 
Ein kjær ven. 
Dei stig inni forgården til Kattens Vern. 

Vidare i hast seiler dei opp til ein stad som heiter Tertnes. Laurdagsope sjukehus for akutte skadar. 
Dei ser alle ut som løsningsorientere, vennlege englar. 
Dei scanner katten. 
Eigar vert oppringt. 

Katten vart borte etter eit ferieopphold på ukjent urban stad. 
Eitt år tilbake i tid. 
Ein gong  sommaren 2015. 
Eigar veit at ho vil møta sin svarte prins etter vellukka operasjon. 

Uverkeleg. Takksam. 

Dei seier farvel til narkose gjer andletet til den kastrerte prinsen mildt og smertelaust. 

Kjærleik, handlekraft, varme, ein ny start. Det er oppskrifta på ei god helg. 

Og over dei alle i alle ledd, braut regnbogen fram. Og lova dei at nokon gongar er livet heilt perfekt. 



 

 

Gave fra verdens snilleste Inger Marie. Bare sånn helt ut av det blå. Takknemlig!


 

Prinsesso og galna Tanto ❤️ Love you, gullegullet!


 

Where would I be?


 

Du, kompromisløse...

 

Av én eller grunn er det noe sexy med mennesker som er kompromisløse. Og samtidig ikke. Vidt begrep. 

Jeg møtte én gang en slik kar. 

Jeg møter ofte slike!  Og jeg kan rett som det er være Miss Kompromisløs selv. 

Men saken var den at jeg trodde ikke denne karen var ihuga kompromisløs.

Jeg trodde han var ekspert i kompromis. I brobygging. Én veibryter. 

Én som stod. En som ikke valgte enkleste utvei. 

Én som kunne ta i mot en tilgivelse. 

Men som valgte å ignorere et menneske på kne. På kne etter tilgivelse. Tilgi meg! 

I dag bøyer han kanskje kne et sted i verden. 

Synger de sangene som bare e verdt øret hans fordi de som synger dem er mer verdifull å bruke tid på. 

De har et navn. 

Han tok ikke i mot min tilgivelse. Mitt brev. Min forklaring. Min komplette skyld. 

Men jeg tilgir han, siden han i sin nattverd, søker en Gud som også elsker de harde og selvrettferdige. 

Jeg håper han blir kjent med sin Gud. 

SJÅ ØSS! Galninga!


 

KRIGEN. BØR IKKE LESES AV BARN.



JEG ANBEFALER aldersgrense på dette blogginnlegget. 

Kriger du mot cellullitter? Leter du etter statussymbol? 

Her var min krig mot voksenlivet: 

Dette blogginnlegget er ikke morsomt, vel...det spørs hvordan man ser det etter korrektur. 

De fleste lesere har fått innblikk i mye om mitt liv via blogg som ikke har vært fiktivt. Noen få ordspill har vært fiktive. Navn på personer er endret her. 

Dette jeg nå skal fortelle er en spesiel epoke. I mitt liv. Og mine foreldres liv. 

Jeg var konservativ pietist på min hals som 15 åring. En sånn jente man kaller VELDIG kristen. Før jeg begynte på jordbruksskole hadde jeg som kjent knekt på bedehuser over hele landet. Men det var mange flotte turer. Og fremdeles skal min mor få æren for at jeg er litt artist. Hun er det selv. Men det heter sangevangelist! Hun var det. Jeg er musiker!  Eneste mulighet jeg hadde til å få se mer av hvordan mennesker levde, var gjennom min kjære vennines far. Han hadde biler, musikk, venner. Det luktet diesel. Wunderbaüm. Trygghet. Og jeg ble en ihuga 80-talls motedoll! 

Året på Lyngdal var ok. Jeg hadde mekaniske fag. Jeg klarte å skifte tenner på en fôrhøster. Jeg kræsjet noen traktorer. Jeg stakk av fra en time med en traktor, siden jeg hadde lært å rygge med en traktor. Jeg kunne tilhenger-rygging. Jeg red på hester. Selv om hesten gjorde som den ville. For jeg kan ikke ri. Og jeg falt ikke av. Hvis den galopperte, så var det nå bare å henge med. Og det betyr vel at jeg ble litt god på å ri. 
Det var noen få voksenpersoner som utmerket seg som kjærlige, gode rollemodeller. 
Så kom reform 1994. 
Jeg kom inn på Allmenn/økofag på på Askøy. 
Etter et halvt år med 2 i matte og cos, sinus, sterk 4 i adm fag, og fortsettelse av fransk. 
Jeg var mer sjenert enn folk tror. 
Og fortsatt superkristen. 
Men jeg droppet ut. 
Fikk kontakter i Kr.sand. 
Søkte på musikklinjer. Kongshaug, Bildøy Bibelskole, osv. 
Men det var viktig at Sara og meg fikk begynne sammen. ( Sara f1977-d2000 ) 
Sara droppet ut fra tegning form og farge. For hun måtte ta tog for å komme seg der til. 
Vi bestemte oss for Bildøy. Musikklinje. Hun bibel og misjon. Hun ble kristen på Lyngdal. Men rektor nektet henne en brødskive, fordi det var stengt matsal. 
Vi begynte å gå lei hele pietismen. 
Men rektor, Bildøy syntes ikke at Sara passet inn, siden håret hennes var grønt. 

Hva gjør vi da? Vi tenkte videre: FUCK IT ALL! 
Og vi gjorde virkelig ikke det i praksis. 
Jeg var jo liiiivredd for sex før ekteskapet. 
Ikke for å bli gravid, dengang, men for å havne direkte, omgående i helvete. 

Sara fikk meg med til Ansgarskolen. 
Jeg fikk komme inn, tross at jeg var 17, nettopp fordi jeg hadde skrevet et godt argument for å komme inn. Det husker jeg ikke hva var. Men det handlet om at jeg var trygg i min tro. 
Skolen var enestående. Et enormt bakkemannskap av Guds kjærlighet. Men vi var fortsatt lei. Jeg elsket musikk. 
Sara elsket å synge i koret på skolen. Hun hadde en yndlingssang der som het: - Hos Jesus. Der trives min sjel så usigelige vel. Det kan ei forklares, men bare erfares....
Og så likte hun black, death metal. Jeg var altetende. 
Jeg lærte meg: I shot The sherrif på piano. Vel, den kan jeg ikke nå lenger. 
Vi fant oss venner utenom skolen. Vi var jo voksne! 17 og 18! Hjernen og meningen var satt på plass. Og så hadde vi en vidunderlig tredje jente i fra Finnmark i 3 manns hybel. Siden hun akkurat var blitt russ, følte vi at vi hadde den vakreste moren i to sko. Ikke så rart at hun er helsesøster i dag på en øy i Finnmark. 

Der meg og Sara vanket og hvem vi vanket med var spennende. 
Jeg kjørte uten lappen. Vi satt på med folk som var ruset, 10-15 år eldre gode gutter...De var jo så skjønne? De hadde til og med kjettinger rundt halsen....Det måtte jo være rein kjærlighet. 


Helt til juleferien kom. 
Jeg var alene i hybelen. Jenten fra Finnmark var reist. Sara besøkte en venn. Og menst jeg var der og ryddet og pakket før min hjemreise, våknet kjæresten til Sara opp. 
Han hadde én kasse øl, og samtidig en cocktail av heroin i årene av en annen dimensjon. 
Jeg var aldri redd Rudi. 
Rudi kunne skrive bare to ord og det var Rudi og suzuki. 
Jeg øvde med han. Og jeg lærte han klokken. 
Han begynte å savne kjæresten. 
Hun kommer snart. 

Så begynte han å bli mistenksom, sjalu...Og trakk frem en redselsfull kniv. Han ønsket å vise på meg hva han ville gjøre med Sara, OM hun hadde mer enn vennskap med denne vennen hun besøkte. Rudi hadde sonet mange dommer for knivstikking tidligere. 
Han stakk spissen under haken min. Øynene hans rullet inni hodet hans. Jeg stod i ro. Så han rett inni øynene. I håp om å se endring. Jeg stirret. Det var fortsatt ingen endring. 
Jeg stod helt i ro. Hadde lukket munn. Jeg tenkte kun på ÉN ting. SARA MÅ IKKE KOMME INN NÅ! 
I stedet åpnet terrassedøren seg, og inn kom snille, snille OLLE, medelev, trommis og godheten selv. 
Han sa rolig: - Rudi, lægg fra deg kniven! OLLE hadde så varm stemme, tross sin forkjærlighet for black/death metal. 

Rudi lystret. Først spiddet han noe klær for Sara. Inventar. 
Roet seg. Og hang litt og slang i en sofa. Meg og OLLE ryddet vilt bort alt som kunne brukes til stikkvåpen og låste det innpå badet, utifra med nøkkel. 

SARA kom hjem. Han dro henne med seg innpå hennes hybelrom og låste døren. 
Da ba jeg til Gud, altså. Helt stille lyttet jeg og ba. 
Plutselig hørte jeg et smell fra en annen dimensjon. 
Døren åpnet seg. Han raste ut ytterdøren og surret. 
Moren hans kom og hentet han...Jeg forstår faktisk ikke hvordan moren kom på å hente sin sønn der, da, men det hadde nok noe med jul å gjøre. ( OLLE, TAKK! )🌹 

De reiste hvertfall.  SARA, lever du? hvisket jeg inn døren som stod på vidt gap. 

Ja, sa hun. 
Jeg løp inn. 
Hun satt uskadd inntil veggen på sengen sin. 
Gråt ikke. 
Sengen var full i glasskår. 
Og over hodet hennes stod det små krystaller fra CB-øl flasker. 

Vi rakk flyet til Bergen. 
Og latet som ingenting. 
Dessverre ble vi litt dritings under juletresalg i vårt lokalmiljø. Noen fikk en av de flotteste edelgranene til én 100,- lapp! ca. 

 
I romjulen ringte Rudi meg og beklaget hendelsen. 
- Ååå, så fint av deg å be om tilgivelse. Det var stort av deg. Tusen takk, sa jeg. 

 
SARA gjorde det slutt med han. Hun hadde en ryddig grunn. Jeg ser uansett tilbake på dette som det mest rike året jeg har hatt i mitt liv. 

Hvorfor? 

Fordi bakkemannskapet fungerte. Fordi jeg fikk frihet. Og fordi jeg fikk tro på en kjærlig, nådig Gud som gav meg dette livet. Dette éne livet. 
Og ingen har kredittkort i likskjorten. 
Cellulittene mine på lårene skal engang marken spise opp. 

Kanskje ikke rart at jeg ofte sier at NETTOPP DU ER VERDIFULL. ELSKET. MENT TO BE! 
Om så du er et troll, en egoistisk nabo. En urettferdig, narsissistisk leder....
Det spiller ingen rolle. 
For du lever! 

SARA døde fra meg i år 2000. Hun var en kunstner av dimensjoner. Hun levde og åndet for kunsten. Hun døde ifb med et kunstprosjekt. De som konkluderte med at det var selvmord får jeg lyst til å kristne på nymotens Olav Trygvarson's metode: Knel for Kristus eller mist kneskålene dine. ( Det var ordspill ) Men DU er verdifull. Du lever. Og DU er verdifull. Ja, faktisk! Så hvis noen kan tenke jeg driver med lovebombing, ønsker folk det beste og er litt crazy...Så er det helt sant. Klem fra EVA ROSA 38 nødvendige år. 







 

 

Øving er gøy! Bruce Willis som publikum!

Norwegian sailers and Singers


 

KABM HEIM‼️🔊‼️


 

Min mor og familien vår var som kjent sangevangelister. Men jeg vil påstå at hun var artist. Og hadde et enormt sterkt kall. 

En sommer hadde hun bestemt at hele familien skulle flytte til Færøyane. For der trengtes mer misjon enn det som vi som familie hadde opplevd av åndelige frukter. 

Ok. Mamma fikk en idé. Og vi i familien tenkte..Ok! Bort fra alt...ny start i nye områder. Men dagen etter hadde hun lest i Bibelen: Gå borti den grenda som ligg rett framføre deg. Så då ble det ikkje Ferøyene.

Når man blir eldre innser man både til glede og til bekymring at min impulsive mors idéer er nok mye likt min egne personlige egenskaper. 

Som ung kom jeg hjem fra en fest. Som regel vil jeg ikke at hun skulle se at jeg spiste nudler med hendene. 

Lusket meg inni huset. Det var bare det at min, min kreative, kjærlige mor hadde ÉN agenda: -Kom hjem, uavhengig av form. For meg var det en komplett kjærlighet. 

Jeg var ikke den datteren som svarte til forventingene. Og bare de som kjenner meg godt nok,

skjønner dette. 

Og jeg syntes som ung at jeg burde gå stille i de dørene, hvis jeg skulle hjem, og skuffelsen kunne bli stor. Man vil uansett var det en enorm kjærlighet. Hun ønsket å gi kjærlighet. Og hvor festlig er det å se på en striglet jente ete nudler med bare hendene... 

Jeg hadde vært på fest som 20 åring. Men denne gangen ville jeg at hun skulle spille på gitar til meg. 

- Gitar om natta? Mamma kom ned til meg. Og gitaren ble brukt. Og hun var god. 

-Eg kan ikkje nåke engelsk? 

- Spill: Hvilken venn vi har Jesus! 

Og vi tar den tostemt. Og eg synger hovedvokal. 

Mamma fór rundt med en liten nattskjorte. 

Klokken var snart blitt dag. 

Og vi spilte, sang, med påfølgende eteorgie. 

Poenget er: Kjærligheten som mamma viste meg dengang som ung var med på å rive ned det som var dømmende, det som har verdi. 

Vi har våre foreldre og våre barn ( mine bonusbarn) Og la oss troende ikke dømme. Det kalles å kaste stein i glasshus. 

Kjærligheten er den som setter oss fri. Inkludert i Guds, lite dømmende kjærlighet. Ha en god madag! 
 

 

 

En tid for alt...


 

Det er en tid for alt. 

Jeg tørr å påstå at når man byr mye på seg selv i sosiale medier, som ofte er ren markedsføring...Enten det gjelder min jobb som musiker, eller det gjelder markedsføring som byr på det private...Så har jeg ett par agendaer: For å bli sett, hørt og lagt merke til der ute, må man våge å by på hele spekteret. Det er lett å tenke at det jeg gir, det er slik jeg er. Det er misforstått. Noen tror at min facebook er dagbok. At mine blogger er dagbok. Overhode ikke. Hvis jeg skulle delt mine indre udyr, mitt sinne, mine frustrasjoner...mine klager....Da hadde jeg bydd på de sidene av meg selv som ingen trenger å få innblikk i. Og hvis man ønsker den slags lektyre så kan man bare lese kommentarfelt under politiske, heftige diskusjoner. Eller man kan ase seg opp over verdens ondskap. Brutal ondskap i Orlando. Og ikke minst lese kommentarfelt som er fulle av homserefs, artikler om pastorer som mangler femti øre på en krone...Eller man kan velge å ignorere, men stå tilbake som et trist og knust menneske over det som skjer i verdensdeler av ondskap. 

Det skal ikke være likegyldighet til ondskap, helt klart. Derfor sa jeg tidlig som livredd medlem av facebook i 2012 at det ikke skulle komme klage fra min munn. 

Det ble mange spekulasjoner rundt mine relasjoner, bare jeg såvidt hadde startet et unikt samarbeid med min kollega, Oddmund. Vi ønsket ikke noen av oss å fortelle verden hva slags relasjon vi hadde, før låten var ute. Vi ønsket ikke folk skulle høre på Rainydays & Mondays med et snev av annet enn at vi skapte musikk sammen. Og at lyttere skulle kunne glede seg over låten for det låten var. Vi ønsket ikke å fortelle om vår relasjon senere, heller. Fordi det var ikke noe noen hadde med. 

I en bygd blir det snakket om et funkishus. Et nydelig, råflott funkishus. Jeg kan da erindre gleden i å undre seg over relasjonen min. 

Han er uansett den beste kollegaen, vennen, tryggheten i mitt liv. Og han er one in a million and a million in one. Et unikt talent. 

Så kan man undre seg over meg: - Alltid smilende. Joda, sånn jevnt over. Men som menneske er jeg litt eremitt. Jeg trives i eget og Bruce Willis selskap. Hvis jeg til enhver tid skulle fortalt på face at jeg stod lamslått i soloppgang med en trøtt, andektig hund og hjertet mitt blødde vilt over at livet fremdeles ikke var slik jeg hadde håpet det skulle bli, ville jo folk tenkt at jeg trengte profesjonell hjelp. Men hadde én av hver av oss turt å kjenne også på de mørke følelsene, som vi alle er bærere av i perioder, er det ikke kapasitet til å gi profesjonell hjelp til hver og en av oss? Ikke samtidig iallfall... 

Vi har alle et liv som skal leves. På godt og vondt. Og sosiale medier kan være et psykologisk spill for mange.

 

Hva med jenten som gråt vilt. Mobbet på skolen. Vakker som bare 14 år gamle jenter kan være...uten fremtidsdrømmer. Og instagrambilder florerte blant vellykkede jevnaldrende. Men hun hadde flest følgere. Og hvordan kunne det gå til? 

Jenten hadde lært make-up på Youtube. Og mellom gråt, ensomhet og selvforakt, kunne hennes palett fikse henne til en beauti-queen fra jenterommet. Hun fikk stadig høre hvor vakker hun var. Og når nettene kom, visste hun at hun vant denne dagen, også. Med sine følgere. Og håpte før søvnen innhentet henne at det ikke ble noen ny dag. 

Jeg ønsket å formidle dette ikveld, fordi jeg vet at det du ser, det du leser er ikke alltid den fulle og hele sannhet. Men jeg ønsker fortsatt å by på ekte sannhet, på skriverier om tabubelagte emner. Ord som kan lindre, oppmuntre og være til nytte. Men noen dager hadde det vært godt at noen bare sa: - Eva, holdt kjeft! Og samtidig gitt meg en real klem. Ha en god helg, dere verdifulle! 

RAINY DAYS AND MONDAYS on Spotify. Eva Rosa Knapskog og Oddmund Fjereide, vocals

https://open.spotify.com/track/6XbLOrSK0ShzuTXSLkY56S 







 

BARE KNAPT ÉN UKES TID SIDEN...


 

 

Jeg leste aviser på trappen i dag, til en forandring. Og å lese om noe som som berørte våre to kommuner for én uke siden er så opprivende. Fuglene synger, våren er her. Livet skal gå sin vante gang. Og for de berørte ble deres verden knust. #overhodet #ikkje #fintpåbloggselfie 

Av og til må vi mennesker, inkludert meg selv komme ut av boblen som KŪN omhandler vår lille hverdag. 

Når tragedien i vårt nærmiljø ila sekunder rammer, - Og det faller ned dyrebare arbeidere for folk, land og økonomi :  -  Og årsaken er svikt i sikkerhetsrutiner. Da triller tårer. Tårene hjelper ikke dem som mistet. Men har man ett hjerte, glemmes ikke slikt blant fridager. Kondolerer! Vi er stolte over våre arbeidere. Vi ærer dem som nesten var hjemme. Vi er stolte over øysamfunnet. Men vi er skuffet over at firmaene som over tid har sparket folk, skulle svikte slik at døden inntraff 13 menneskeliv. Ta vare på hverandre. Og ett ordtak til slutt: - Man blir aldri fattigere av å gi. 

Husk at du er verdifull! 

 

Tantegullet!


 

SER DU NÅKE KJEKT I GLASE', Bruce Willis?


 

Firmatur med RECORDS (EVA ROSA RECORDS)

video:trim


03.05.2016


 

03.05.2016


 

Min kjære Tante Margit. 85 år! ❤️


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
evaimollevasomdoll

evaimollevasomdoll

38, Bergen

Kvinne med sterke meninger. Listig som en slange og enfoldig som en due.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits