DOMMEREN


 

Det hadde vært en lang natt. Med intens jobbing. Skriving. Proklamasjoner. Markedsføring. Det skortet mer og mer på kreativitet. Og jeg kjente en kamp om tid, krefter og klokke. Jeg hadde ett par avtaler på formiddagen, men tiden mellom klokken seks og ni denne natten var gått over til morgen og hadde lite av innhold. Den burde vært fylt av mer arbeid. Men det var ingenting mer å hente. Og siden døgnet allerede var snudd, var søvn en vits. Hunden hadde fått tiltrengt tur og lå på rygg og sov dypt. Jeg innså at denne tiden ville bli fylt av ingenting. Hodet og kroppen var tom. Jeg stirret inni kjøleskapet. Ingenting var innbydende. Jeg hadde lyst på regelrett junkfood. Det er vanskelig å skaffe hvis man bor på landet og må ta buss for å skaffe næringsfattig mat. Hmm...kanskje jeg kunne reise tidligere? Ta en buss for å spise junk, for så å stille fresh og usunn til avtaler? Ja! 

Bare det å innta byen så tidlig med et så dårlig ærend var nok i seg selv til å føle seg liten. 

Likevel stod jeg der i en avd av en stor junkfoodfilial. Jeg så rundt meg. Bordene i lokalet og hvem som satt der. Noen slitne rumenere. Noen sovende. Noen tviholdene på en kaffikopp, denne gangen ikke fylt av femtiøringer, men tiltrengt varm kaffe. En snørrete fullemann som frisket opp sine egne engelske gloser. I det han var inkluderende med både sovende og våkne. Og meg. Ville jeg sitte her? Ville jeg spise? Ville jeg dele? Jeg gikk litt urolig frem og tilbake. Kjente litt på at alle i lokalet burde hatt en omgang personlig hygiene. Og den som var mest skitten av alle var meg selv. I mitt sinn. Siden jeg stod der med min fine fasade og skilte mellom meg og dem. Hvor var skillet? Jeg satte det skillet. Med mine motbydelige vurderinger. Jeg som gang på gang hadde skapt min egen verdifull-revolusjon gjennom sosiale medier. Og sagt at alle var verdifull. Jeg stod der og bestilte dum frokost og satte prislapp på mennesker jeg ikke ante noe om. Jeg valgte å ta med hele frokosten og forlate lokalet. Ikke smakte den godt heller. Ute i haglebyene, sammensmeltet med klump i halsen og selverkjennelse. Byen var pyntet til kjøpefest. Klokken nærmet seg det som skulle gjøres av siste rest av ett døgns jobbing. Jeg innså at den viktigste avtalen jeg hadde gjort dette døgnet var med meg selv. Og det var avtalen om å ikke dømme andre. 

 

 

AVSTANDSENGEL

Intetanende helt. Avstandsengel. Fullpakket med egenskaper hun tilla deg i sin fantasi. Hun hadde kreert det komplette bildet. Om alt du var, er og skulle være. Om det forbudte, forkvaklede og det seirende. Om to elskende som skulle beseire fortid. Som filmscenene fra Desperado. Antonio og Salma. Hånd i hånd. Bak dem sekunder med eksploderende bygg, knuste sjebner, likevel så tilfredstillende rettferdig. Siden det var de to. 

Og så segnet euforien om og skammens hverdag var komplett. 

Salte tårer skygget for å se hva budskap hun hadde sendt ham. Motsigelser. Beklagelser. Tilstedeværelse. Og alt var en komplett løgn. Som hun hadde skapt til sannhet i sin verden. De gangene hun innbilte seg at han brydde seg. Der ute. Og sendte gode tanker. Intetanende helt. Avstandsengel. Du var aldri  noe for henne. Du gav aldri noe. Hun var der bare en liten stund som et tiltrengt, selvbekreftende fyrverkeri. Som ikke krevde ansvar. Det fantes ingen heltestatus eller englevesen over deg. 

Du var et skall ikke større enn henne selv. Dine nederlag lå ikke der til skue og betraktning. De var mørkere. Og hadde ikke tålt lupe. I dét hun hadde bydd også på den mørkeste delen av sitt liv, hadde hun håpt det skulle innby til lys. Det fantes ingen eksploderende, tilbakelagte ruiner. Utenom deg og henne.  De eneste ruinene i mils omkrets. Som ikke var i stand til å redde hverandre eller seg selv. Dere tapte. Og hun vet det. Men sånn hver tredje uke har noe i henne blitt forført til å tro på en illusjon. Intetanende helt. Avstandsengel. Hun elsker deg. 

UGRESSET, DIKT: Eva Knapskog

 

Jeg stirret på ugresset som krøp opp fra ruglete stein. 

Bakken kjentes ikke så bratt denne dagen. 

Livet var brattere.

Ugresset var pent. De bare var der begge. Som visuelle, stille venner å hvile øynene på. 

 

 

Å ikke vite hvordan jeg startet eller endet. Men jeg hadde gått. Det visste jeg. Som en trygghet i min egen observasjon. 

Jeg hadde sett dem. Grobladene. Løvetannbladene. De vitnet om liv i det livløse. 

 

Lokket meg til å la blikket bare bli hos dem. 

Dere ubetydelige. Som blir tråkket på. Røsket opp. Er der. Og lever. Med deres røtter. 

Og åpner mitt indre til å se at jeg er som én av dere. 

 

Og jeg vil leve. Slik dere også vil og skal. 

MIN JORDNÆRE VENN


Det er noe utrolig som kan klinke inn i våre livs stormer. Og det er humor. 
Som en fortsettelse av min forrige blogg, vil jeg fortelle om min MR. For dere der ute som har tatt det, så vet dere prosedyren. 

Hele Eva inni en tunell. Litt mindre avstand enn en kiste. Og tøff som jeg var, hadde jeg krysset av at klaustrofobi var ikke endel av meg. Det gikk litt på stolthet også, kanskje. De skulle ikke få en pasient som lagde drama over en angst som ville være forbigående etter undersøkelsen. Og samtidig visste jeg at kombinasjonen: - meg, valium og mobiltelefon kunne skapt endel fadeser, så det var best å kjøre på med Eva natural. Gal nok fra før. 

Siden dette var hjerne-selfie på høgt nivå, måtte også en jernmaske låses over ansiktet mitt, før tunnelen. 
Trikset var å lukke øynene. Ikke se avstand. Tenke rasjonelt. Jeg begynte å tenke på saker jeg hadde lest i Vg og Dagbladet de siste årene, og ingen hadde blitt liggende sånn. Og strøket med.  Alle hadde komt ut, igjen. Uten hjelp av både brannvesen og sveisere...

Frykten for hva de ville se i mitt hode, - det var satt til side da. Jeg innså at den forbigående frykten, utløste et stort adrenalinkick. Pulsen var høy lenge. Som et vilt dyr var etter meg. Og det er slike ting man får kick av. Min kjære eks satt i blåkläder, litt spon, og var mitt alt denne dagen på venterommet. Han føltes som mitt hjem. Og en klem føltes som rett havn. 

Men hva skjer med oss mennesker når vi får såkalt adrenalinkick? Mye. Noen snakker ekstra fort om alt og ingenting. Jeg er én av dem. 

Eksen hadde vært på lang dag, og surret om at kanskje han burde sjekke om han hadde cyste, men til var på Sotrabroen innså han at det ikke var cyste, men mitt store vokubalar som gjorde at hodet føltes full av info. 

- Det var en slik avkryssing, der jeg skulle krysse av om jeg hadde kommunikasjonsproblemer, og er det ikke da positivt at det er noe jeg IKKE  har? 

- Du har jo forsåvidt det, sa han...og drog på det....Ihvertfall en flom av intetsigende historier og evnen til å lytte er fraværende. 

Ja, men når jeg har adrenalinkick etter å ha tatt hjerne-selfie, så er det vel et tegn på at jeg bør få oppleve mer...og noe annet enn helvetes-forgård som skal gi meg kick? Whatever. Takk for at du ble med, snille jordnære Ivar. 

-Eg vil du skal være frisk. Eg vil du skal ha det bra. Eg har vært og er redd for deg. Du kan det ikkje skje noe med, så eg har kvidd meg til dette, eg, og. Mer enn du kanskje vet. 

De ordene gjorde at mitt valg om å ha han som min støttespiller, var rett valg. 
Jeg hadde overhodet ikke behov for skyss. Jeg er en kollektiv transportmiddel-reser. 

Men jeg hadde behov for å se et menneske jeg visste var glad i meg. Denne dagen. 
Og tok en beinhard avgjørelse på at livet skal leves med større kick enn noe man får etter en MR-undersøkelse. 

Resultatet var ufarlig. Og livet startet, igjen. Og har blitt lovet MC-tur med denne karen som jeg møtte første gang i 1994. Da var jeg ihuga pietistisk på 16 år. Han var 19. Med ring i øret. Vi er våre beste venner og rådgivere den dag i dag. Det blir endel balanse når én er jordnær som han, og jeg litt euforisk til tider.  Takk, Ivar. You are one in a million and a million in one. 


 

DET STILLE ROMMET

Jeg hadde nylig behov for å oppsøke et såkalt STILLEROM/KAPELL. Dette er en fin mulighet til å kunne tenne lys, putte refleksjoner eller bønner ned i en krukke. På flyplassen Gardemoen er det også slike stillerom. De inneholder gjerne store bøker der mennesker kan skrive ned det meste de tenkte på. Lenge før jeg var begynt å bruke sosiale medier, skrev jeg side opp og side ned. Om hvor høyt jeg elsket venner og familie..,sånn siden jeg trodde på den tiden flyene kom til å falle med, hvis jeg motet meg opp for avgang. 

Etterhvert sluttet jeg med dette. 

Ordene ble et snev av kyniske ettersom jeg ble eldre. Og ettersom flyskrekk avtok helt. 

Nå er det andre ting jeg tenker mer på. Og derfor er min kjære ex min nærmeste pårørende. Han har bodd med meg i mange år. Handlekraftig, modig, og varm. Han er så inderlig klar over hva som ikke skulle vært levert fra en død kvinne i min alder. Å overlevere min sorte SparKjøp undikk med strass...utformet bak med  bokstavene S E X Y, som i tilegg har vært gjennom så mange kokvask at Y-en falt av for lenge siden. Nei, sånt skulle ikke leveres kjær familie etter min død. 

Det var et nydelig stillerom/kapell. Et lite rom. Alt var tilrettelagt for å puste med magen, be og tenne lys. Jeg fant stillheten.

Jeg ser plutselig en lapp som ligger åpenlyst fremme. Med sinte ord. 

Jaja, stillerom betyr ikke at man må være stille i sin frustrasjon. Men da jeg leste lappen, knakk jeg sammen i latter. 

Lappen så slik ut: 
 

Og denne dagen var det akkurat denne befriende latteren jeg hadde behov for. 

HUSK AT DU ER VERDIFULL! 

 

DENNE GANGEN VAR DET MEG!

Jeg har veid frem og tilbake om jeg skulle dele dette. I såfall er det bare meg selv det går utover. 

Jeg hadde sunget opera ganske mange ganger på rad. Jeg hadde ikke øvd i den tonearten, kanskje noensinne. 
Av ukjente årsaker falt jeg om. 
Det var min første tur i ambulanse, hvor jeg selv var pasient. 

Det føltes så utrolig ydmykende å bli syk og være i andres hender, selv om det var ingen andres hender jeg ville være i da. 

 

 
Jeg har blogget før om tidligere kriser jeg har hatt avstand til. Denne bloggen kunne blitt skrevet ved en senere anledning. Men hvorfor lever vi i et samfunn som tilsier at det sårbare skal feies under teppet? 

 

Det er jo noen av mine fanesaker å løfte frem også de aspektene av livet som overhodet ikke er perfekte? 


Jeg var sårbar, stakkarslig, urørlig. Uten evne til å kunne bevege meg i det hele tatt. Men bevisst. 


Det var mistanke fra alt fra slag, hjertinnfarkt, oksygenmangel. Det var nevroligiske leger som måtte forsikre seg om at mitt naturlige, skjeve smil, var slik det alltid hadde vært. 

 

Det sies at mitt skjeve glis og bitt har vært min inngangsbillett til mine få romanser...nuvel...


Jeg sovnet inni CTmaskinen. Kontrastvesken da føltes som en varm befrielse. 
Og jeg tenkte før søvnen innhentet meg: -Mmmmm....ikke feil å dø sånn. 

Ett kvarter etter våknet jeg bråsint. 

Det var en lege som sikkert gjorde sitt aller beste, men jeg frydet meg over å komme meg bort fra dette kvinnemennesket som jeg prøvde gjentatte ganger å si til at koordinasjon aldri  hadde vært min sterke side. Det føltes som gymtimen fra 3.klasse all over again. Og jeg var ikke god på koordinasjon, da heller. 

 

Og når hun ønsket å ta ryggmargsprøve, - noe jeg frykter, -og repeterte gang på gang hvor viktig den var. Og hvor viktig det var å ikke få høyt blodtrykk, bemerket jeg høyt og tydelig - Du gir meg høyt blodtrykk. 

Det bar videre til observasjon. Og hvem tittet frem innom min grønne gardine? 


Det samme kvinnemennesket. 
Og fortsatte å snakke om ryggmargsprøven. Mens jeg satt og stirret på posen som skulle gi meg næring inni min tjukke, sinte knytteneve.

 

 Jeg har såpass innsikt at jeg vet jeg må ha vært hennes desidert veste pasient denne formiddagen. 


- Unnskyld, doktor, men har du jobbet på Gades Institutt? 
- Nei, jeg skjønner ikke hva du mener? svarte hun. 
- Du skjønner det at nå jobber du med et menneske med ÅND, SJEL og KROPP! 


Jeg skrev meg ut. Med vitners nærvær. Det er prosedyre når du nekter å ta i mot hjelp.

Sliten medtatt, og i dét folk den dagen så meg på beina, var det som om livet skulle fortsette som før.

 

 Jeg kan ikke bli syk. 

 

Og jeg kan ikke ha dårlige dager. 

Jeg skal være der for alle til enhver tid. Og på min nullpunktdag, 2016, hadde noen sett at jeg bar tungt fra éne busstoppet og hjem. For noen hadde det høy underholdningsverdi. Det fantes kanskje ikke en barmhjertig hjernecelle på én løpestreng som tenkte: - Hmmm...Hun bærer tungt, kanskje hun trenger hjelp?


Mangelvare av nestekjærlighet er det som forråtner vårt samfunn. Men egoister har ikke speil. Kanskje sånne speil som forteller dem at bare det ytre er på plass, så tror de verden ligger for deres føtter. Sånne speil knuser fort. Man trenger ikke feire Halloween av større grunn. 

Jeg tok det med ro ca 1,5 uker. Med mine avslappende sysler. Og fikk en epikrise i hendene som jeg selv måtte levere min fastlege. 

Side opp og side ned. Om at jeg ikke hadde slag, epilepsi, hjerteinnfarkt...Gode prøver. 

Helt til noe som tilfeldigvis var oppdaget, men som ikke var årsaken til fallet. 

En cyste på hjernen. 

Verden raste sammen akkurat der og da. Og om jeg velger å dele dette, er det overhodet ikke for å få sympati. 

Men fordi tiden min fremover gjelder mer meg enn andre. Og jeg har masse prøver i vente. 

Jeg er mot noe jeg kaller hode-på-skakke-sympati.
-Åååå...jeg hørte at...du ikke var frisk...., hodet på skakke. Med  pauser sikkert jeg skal fylle med mer info til de perifere som spør. Det hjelper faktisk ingenting. 
Jeg er i mot historiene alle ønsker å fortelle meg om noen som kjenner noen som...Det hjelper heller ingenting. 
Det er noe som heter Google. Og jeg kan lese. 
Jeg er i mot alle rådene, som f.eks om noen som ber meg spise valnøtter i 3 uker, siden den har samme fasong som hjernen. 

Og enda så skrullete og gal jeg kan være i sosiale medier, så kan jeg forsikre dere om at symptomene ikke har gjort seg gjeldene. Om jeg legger ut noe som ikke er A4, så er det ikke cysten som kommer borti og gir meg delirium, eller noe. 

Jeg har såpass godt nettverk som vil være sterke nok til å beskytte meg fra meg selv, om slikt skulle inntreffe. 


Min frykt i dette er at jeg skal ende opp med saktegående, store, stygge ute-sko og kun bruke innestemme. Og at jeg én dag bommer med kålrabistappen med julemiddagen, og noe gråter fordi det er så synd i meg. 

Men av natur er jeg et positivt menneske. Jeg har tro på menneskeheten. Jeg har tro på verdien av hvert enkelt menneske. Og jeg har tro på at hvis vi bare skal dele det som var vanskelig 10, eller 20 år tilbake i tid, så får vi en blassert og overfladisk verden. 

 

Jeg er en fighter, og min tro er mitt fjell i dette. 

Livet er nå. 
Og livet er til for å leves. Nå! 
Husk at du er verdifull. 









Sendt fra min iPad

LÆR MEG, DÅ!


 

Lær meg! Korfor? 

38,5 år. Hurra! Alt om livet skal sitte! Man skal ha alt på plass. Ikke stille spørsmål ved for mye. Google. Være selvstendig. Erfaren. Sin egen rådgiver. 
Eller komplett på sidelinjen av verdens pulserende kunnskap. 
Jeg byr på et stort spekter gjennom sosiale medier. 
Men jeg velger selv hva jeg vil formidle. 
De dagligdagse, selvfølgelighetene som alle født i 1977 skal kunne.
En reklame hadde en låt noen år tilbake som lød slik: - Her kommer dumme dum, dum...
Og jeg relaterte meg selv med den låten komplett. 
Helt til jeg turte å begynne å spørre. 
Akademikere til søsken, impulsiv sangevangelist til mor, stillferdig far. 
Jeg var i slutten av tyveårene før jeg spurte min særdeles pedagogiske salgsmentor det store, dumme spørsmålet i et åpent kontorlandskap. 
I hjertet av det urbane bystrøket. 
Eg finner ikkje telefonkatalogen i dette bygget? Kor e den? Eg må ha Gule sider! 
- Du kan åpne et bilde inni der....Internett.
-Hææ? Oy, der bare forsvant det bak en strek. Og eg klarer ikkje løfte den opp.
Nei, der fikk du den opp, igjen. Tusen takk. 
Jeg husker jeg stirret han rett i øynene. 
Jeg ventet på en reaksjon. Men han la min dumme dum-melodi tilside.

-Bare spør hvis du lurer på noe, eg bare sitter litt inne der, sant? 

Det skapte lojalitet under hans ledelse. 


Samtidig i nyoppført hus. Med en utrolig flink samboer. Som kunne alt. Og som stilte så utrolig mange spørsmål hver dag. Gjennom gipsplater i byggefelt med trygg stemme: Korfor, Eva? Har du en plan for den kjøttdeigen? Den er steikt kun på éne siden, -korfor skifter den farge? Har du regulert temperatur? Korfor leser du Se&Hør? Visste du at de var skilt og han mistet begge armene? Det står på side 22. Det var derfor du kjøpte det? For å glede deg til å lese om én uten armer? Tror du de har ofte sex? Hun var fin...Se, då? Kan ikkje du begynne å være litt gøy? Eva? Å, Arsenalkamp! TV-guide? Korfor lærer du aldri ulikhetene på ulike funksjoner på fjernkontrollen? Korfor spiser du både sjokolade og lakris samtidig? Korfor røyker du akkurat i den vindretningen? Eva? Korfor liker du deg så godt på vaskerommet? Eg har nok reine klær?Eva?

Hadde jeg nå sitert svarene på alle de spørsmålene, så hadde jeg dummet meg ut. 

Innerst inne beundret jeg han for at han spurte. Han var så utrolig trygg. 
-Det er en svart prikk i displayet på Nokiaen? Å, nei, hjelp meg! Eg får ikkje til å spille SNAKE! Få det vekk! Hjelp meg! 
-Javel? Den går ikkje vekk! 
-Jaja, du mistet den i gulvet...Det går bra! 
-Nei, svarte samboer. 
-Hæææ? E det vann inni...
Et glis fra godstolen. 
- Ringte du og kjeftet vilt på meg i dag?  
-Ja. 
-Eg kastet den i veggen. Og då ble det svart prikk. 
-Jaja. Men den virker. Du skriver bare ok, ja eller nei, uansett. 
-Det e jo dumt å ikkje få tre lange ... tikk tikk tikk  meldinger av ..deg, då?!?! Sånn kvert kvarter...

Hjemme, jobb, jobb, hjemme. 
Og min fantastisk, trygge verden, der det ble lett å forutse ting. Konkludere. Mine beste år. 

Så kommer tenårene litt på nytt. 
Ut i det ukjente. 
Gård. Generasjonsbolig. Eldre spør ikke. De bare gjør som de vil. 
De får trassalderen ofte på nytt.

Og nå spør jeg vilt. Overalt. Om hva som helst. Og føler meg dum. Men det finnes ingenting dumt over det. Fordi jeg lærer. 

Før jul i fjor, spurte jeg min kjære nabogutt i verdens fineste bil dette spørsmålet:
- Forstår du korfor ikkje eg kan få et stakkars forbrukslån på 5000,- med nedbetalingstid på 25 år? Korfor får eg ikkje lån, når eg viser totalt risikofri oppførsel? 

- Ska du panta flaske resten tå livet? 
Og så forklarte han hvorfor. 

Hans far fortalte en vits, og jeg forstår den fortsatt ikke. Men det gjør ingenting, for de ler i stereo.

-Kor mange flaske må du drikka for å kunna leva i tå panten? 




Tusen takk, dere! ❤️❤️❤️❤️

FASADE


 

Jeg vet at å blogge om et så kraftfullt og sårbart tema, kan rive ned eller bygge opp. Alt ettersom hvordan leser opplever det. 
For det første er ikke dette et blogginnlegg som skal gå til angrep på mine egne brødre og søstre. 
For det andre ønsker jeg ikke heller å gå til angrep på min egen tro. 
Det er den verkebyllen jeg nå prøver å få hull på gjennom den skrevne bokstav, og som nå skal ta form. 

Det er en stor sorg og skuffelse som river meg til tider opp, og kommer veltende frem i sinne. Mens tårene spruter. 

Ja, jeg er kristen. Og jeg tror på Jesus. Som min frelser, lege, venn, rådgiver og opphavsmann. 
Og alt det som jeg enda ikke vet Han er for meg. En relasjon. 


Tidligere har jeg nevnt at noen få av mine " ikke -troende" venner har ment at siden jeg er så stakkarslig til tider, så er det bra for meg å ha troen til styrke. Noe jeg kan lene meg til siden jeg er så svak. 
Det er utrolig respektløst å tenke at min tro er en krykke. 


Min tro er personlig. Den er sterk. Og den er med som et kompass i det daglige for å vise meg hva som kan være til glede, godhet, kjærlighet og visdom i mitt og min omgangskrets liv. 

Og hva andre, konservative kristne mener om mitt liv, er revnende likegyldig, nettopp fordi jeg vet i mitt sinn, tanke og i og min tro's kraft hva jeg har i min relasjon til min Jesus. 
I mange bryllupsjobber jeg har tatt, og som tilskuer i bryllup er det ofte at bibelordet som blir sitert er et passende vers i en slik setting. 

" Tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem var kjærligheten" sitat Bibelen. 

Det er faktisk noe å grunde på, da dette er et bibelord som prøver å formidle noe til alle som leser Bibelen. 
Størst blant dem var kjærligheten....Og hvis bakkemannskapet i Guds rike skal fungere, bør vel dette være en grunnleggende skala og mal hva som skal følge de som kaller seg kristne? 
Vi har altså et ansvar som troende...Å gi håp, gi tro...og det største; FORMIDLE KJÆRLIGHET. 
Et annet sted står det: - Om du gir ditt liv, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Om du gir ditt brød til de fattige, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Og du gir ditt liv til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gangner det ingenting. 
Alle disse budene, fasadene, nymotens skriftlærde, nymotens fariseere...De som skriker høyest og dømmer hardest...Blir man refset av dem...Sitter man tilbake og føler seg elsket? Jeg tror ikke det. 
Det er en lang vei å gå for oss troende, for å få en komplett innsikt i hva vi som troende skal formidle. 
Men kjærlighet i praksis er etter min mening nøkkelen til å vokse som troende. 

Jeg vet at i tullete perioder i livet mitt har jeg refset. Vært hard. Og jeg har overhodet ikke formidlet kjærlighet. Dessverre har jeg gått maskulint ut og vært knallhard i mine uttalelser. Og beklagd, beklagd og beklagd. Til og med brukt det sterkeste ordet i mitt vokubalar : Omforlatelse. 

Men når størst av alt er Kjærligheten, og Gud er kjærlighet. Da savner jeg dette hos mine medvandrere. 
Noen synes kanskje at jeg uttrykker ofte at min kirke er i naturen. 
Er det så rart? 
For det første vil ikke jeg bake kaker til en kirkekaffe, nettopp fordi det hadde vært den eneste kaken på bordet som hadde sett ut som jeg hadde sittet oppi på vei til kirken. 

Og for det andre, så er naturen der jeg finner størst frihet til å være plantet litt, som et tre midt i det jeg velger å tro er skaperverket. 

Skal vi ha det slik? Jeg brukte ti år på synge i lovsangteam. Og det var mye bra som skjedde der. Men etterhvert kjente jeg når jeg så mange ulykkelige i salen at å stå der å synge lovsang, ble en slags minikonsert. Og mange, inkludert meg selv kunne bli full i meg selv.  Det var en drivkraft for mange å vise hvor fantastisk god de var på å synge...og det er vel og bra...For god musikk er viktig. Men hensikten bak sangene, hva var det? 
Jeg måtte tilbake til mine egne røtter, og jeg innså at kanskje det var rett at folk fikk synge sanger fra en sangbok. Og at folk i forsamlingene kunne fått komt med forlag. 
Felleskap i menighetsliv skal være noe for alle. Og et såkalt eldsteråd har plikt, ansvar til å fremelske det beste i alle. Makt er ikke kjærlighet. Å være lydhør er kjærlighet. Delegere oppgaver til akkurat det mennesket som man vet KAN noe, men ikke tørr, - Det er kjærlighet, nettopp fordi det bør gjøres med varsomhet...Bygge tro i hjertet til mennesket. Bygge håp om at hun/han  KAN. Og kjærligheten kan. De ti siste årene har jeg vært vitne til en sang som ofte har blitt brukt i kirkesamfunn. En vakker tekst. Den heter HJERTESLAG. Den handler om å høre hjerteslagene til de menneskene, hvor livet har gått i grus. Da blir det ofte slik at mitt kristiske sinn tar over...og jeg trekker pusten dypt...og lurer på om enkelte i kirkesamfunn KUN hører sine egne hjerteslag. 
I en tid hvor så mange sliter med å finne seg selv, holde fasader oppe, økonomiske utfordringer, helse, samlivsbrudd...Da er det jeg kaller kristne, de som har kjent den omsorgen og kjærlighetens tilstedeværelse, - de ekte ressursene i og utenfor kirkesamfunn. De som har et levd liv , og har evnen til å møte forståelse, varme, slik vi alle mennesker ønsker å bli møtt. " Du skal elske din neste som deg selv", ikke sant? 
DØM IKKE FOR AT DERE IKKE SELV SKAL BLI DØMT, står det et annet sted i Bibelen. 
Og siden jeg er i mitt engasjement, her, så håper jeg ikke at noen skal kjenne på fordømmelse. 

Jeg gir heller en utfordring, like mye til meg selv om å være lydhør for hjerteslag. Og jeg er sulten på å ikke være en åndelig bulldoser, men en åndelig kvinne som vil ha mer av denne type kjærlighet jeg nå har blogget om. 

Og hvis noen forveksler dette med å være dumsnill, grenseoverskridende og at man bare skal kaste ut kjærlighet i alle leier og oppfattes som helt kokko i krampeaktige forsøk på å drive med Love- bombing, - Da har jeg ikke vært tydelig nok. 

Det handler om å gi nestekjærlighet. I det daglige. Og hvordan ønsker du å bli møtt? Jeg ønsker å bli møtt av den  kjærligheten som mennesker har møtt meg med. De er få, men de holdt meg oppe i stormer, og gråt med meg i mine sorger. De gledet seg over min fremgang. Og hadde både, håp, respekt, tro og kjærlighet til meg. 

Ha en fin kjærlighetsfull uke. Og husk at nettopp du er verdifull. Og sånn på tampen...Jeg treffer av og til noen perifere venner/bekjentskaper fra det kristne miljøet i det daglige: Ikke gi meg råd, før jeg har bedt om det selv. 







 

Sånn testing av lyd ein sein kveld. Oddmund, min gode musikertryller har gjort ein god jobb!


 

KATTEN OG REGNBOGEN

 





 

 

 

 

 

KATTEN OG REGNBOGEN. 

Ei førstedame i Bergen by med komplett ekte alvehår, - prateraker med andredame som trur ho ser litt yngre ut hvis ho har museflettar. 

Begge kvinnene er strilar, frå same bygd. Ho eine er frykteleg lang. Ho andre er liten og nett med eit overjordisk langt hår. 

Det talast om at dei har felles tipptipptippoldemor. Tippar eg. 

Dei seier adjø og skålar med høge alboger, ravnsvart kaffi og høge latterbrøl, samansveisa med kjærleik. 

Utpå kveldinga sit andredame på ein terrasse og er i festleg lag. Saman med ei lys, ven, vakker som er enda nærare i slekt. Og frå same bygd. 

Ein blankpussa bil seiler inn på tunet. Midt i ei strileverd, stig førstedame elegant ut av bilen med ein ravnsvart vakker katt. Førstedame dekkjer ein buffé til den elegante panteren. 

Katten må reddast. Den er skada. 

Andredame stirer på gule, intense vakre auge. 

Kva har hendt? 

Førstdame fann den vikla, hjelpalaus i stålstrenger i eit gjerde. Med varme hend, set ho katten i frihet frå ei pinsle uten sidestykke. I Amalie Skrams vei. 

Natta startar. 

Utan førerkort er ringerunden starta. 
Ein mann sovna, då andredame fortalde historien. 

Ein annan ba henne slå katten i hjel.

Vent litt...Det var visst same mannen som blei oppringt 3 gongar på rad. 
Tårer presser på. 

Dyrebeskyttelsens sin vakttelefon vart teken av ei monotom stemme....ei avbalansert kvinne, som konkluderte med at ei flerre langs heile kattens skulder kunne haldast på vent over helga. 

Katten sovna. Mett. Tynn. Vakker. 

Songen: - O, bli hos meg, med tonar berre Ivar Kleive kan formidla, fyll heimen. 

Fanget til husfar med åvriven fot i skinne, krykkjer og verdas største hjarte vart tiltrengt. 

Natt vart til dag. 

Katten inntek fanget. Det fanget ho lyt forlata der og då. Og møta dagslys.Ho gret vilt på veg til sin eigen heim. På landevegen. Gåande. Og veit at når hausten kjem vert det mogleg å morsa mellom husa og murar. 

Nokon helsar frå ein bil. 
Ho kan ikkje sjå kven dei er i saltvatnet som kliner mascara i nordavind. 
Dei var kanskje på veg til Costa Del Happy Life, med nyinnkjøpt surfebrett i berre medvind? 
Ein soloppgang med sin trufaste ven, hunden gjer henne kraft. Til å trykkja på smarttelefon til det som då ikkje kjendes som smarte mottakarar. 

Verdas snillaste menneske tilbyr skyss. 
Ein kjær ven. 
Dei stig inni forgården til Kattens Vern. 

Vidare i hast seiler dei opp til ein stad som heiter Tertnes. Laurdagsope sjukehus for akutte skadar. 
Dei ser alle ut som løsningsorientere, vennlege englar. 
Dei scanner katten. 
Eigar vert oppringt. 

Katten vart borte etter eit ferieopphold på ukjent urban stad. 
Eitt år tilbake i tid. 
Ein gong  sommaren 2015. 
Eigar veit at ho vil møta sin svarte prins etter vellukka operasjon. 

Uverkeleg. Takksam. 

Dei seier farvel til narkose gjer andletet til den kastrerte prinsen mildt og smertelaust. 

Kjærleik, handlekraft, varme, ein ny start. Det er oppskrifta på ei god helg. 

Og over dei alle i alle ledd, braut regnbogen fram. Og lova dei at nokon gongar er livet heilt perfekt. 



 

 

Gave fra verdens snilleste Inger Marie. Bare sånn helt ut av det blå. Takknemlig!


 

Prinsesso og galna Tanto ❤️ Love you, gullegullet!


 

Where would I be?


 

Du, kompromisløse...

 

Av én eller grunn er det noe sexy med mennesker som er kompromisløse. Og samtidig ikke. Vidt begrep. 

Jeg møtte én gang en slik kar. 

Jeg møter ofte slike!  Og jeg kan rett som det er være Miss Kompromisløs selv. 

Men saken var den at jeg trodde ikke denne karen var ihuga kompromisløs.

Jeg trodde han var ekspert i kompromis. I brobygging. Én veibryter. 

Én som stod. En som ikke valgte enkleste utvei. 

Én som kunne ta i mot en tilgivelse. 

Men som valgte å ignorere et menneske på kne. På kne etter tilgivelse. Tilgi meg! 

I dag bøyer han kanskje kne et sted i verden. 

Synger de sangene som bare e verdt øret hans fordi de som synger dem er mer verdifull å bruke tid på. 

De har et navn. 

Han tok ikke i mot min tilgivelse. Mitt brev. Min forklaring. Min komplette skyld. 

Men jeg tilgir han, siden han i sin nattverd, søker en Gud som også elsker de harde og selvrettferdige. 

Jeg håper han blir kjent med sin Gud. 

SJÅ ØSS! Galninga!


 

KRIGEN. BØR IKKE LESES AV BARN.



JEG ANBEFALER aldersgrense på dette blogginnlegget. 

Kriger du mot cellullitter? Leter du etter statussymbol? 

Her var min krig mot voksenlivet: 

Dette blogginnlegget er ikke morsomt, vel...det spørs hvordan man ser det etter korrektur. 

De fleste lesere har fått innblikk i mye om mitt liv via blogg som ikke har vært fiktivt. Noen få ordspill har vært fiktive. Navn på personer er endret her. 

Dette jeg nå skal fortelle er en spesiel epoke. I mitt liv. Og mine foreldres liv. 

Jeg var konservativ pietist på min hals som 15 åring. En sånn jente man kaller VELDIG kristen. Før jeg begynte på jordbruksskole hadde jeg som kjent knekt på bedehuser over hele landet. Men det var mange flotte turer. Og fremdeles skal min mor få æren for at jeg er litt artist. Hun er det selv. Men det heter sangevangelist! Hun var det. Jeg er musiker!  Eneste mulighet jeg hadde til å få se mer av hvordan mennesker levde, var gjennom min kjære vennines far. Han hadde biler, musikk, venner. Det luktet diesel. Wunderbaüm. Trygghet. Og jeg ble en ihuga 80-talls motedoll! 

Året på Lyngdal var ok. Jeg hadde mekaniske fag. Jeg klarte å skifte tenner på en fôrhøster. Jeg kræsjet noen traktorer. Jeg stakk av fra en time med en traktor, siden jeg hadde lært å rygge med en traktor. Jeg kunne tilhenger-rygging. Jeg red på hester. Selv om hesten gjorde som den ville. For jeg kan ikke ri. Og jeg falt ikke av. Hvis den galopperte, så var det nå bare å henge med. Og det betyr vel at jeg ble litt god på å ri. 
Det var noen få voksenpersoner som utmerket seg som kjærlige, gode rollemodeller. 
Så kom reform 1994. 
Jeg kom inn på Allmenn/økofag på på Askøy. 
Etter et halvt år med 2 i matte og cos, sinus, sterk 4 i adm fag, og fortsettelse av fransk. 
Jeg var mer sjenert enn folk tror. 
Og fortsatt superkristen. 
Men jeg droppet ut. 
Fikk kontakter i Kr.sand. 
Søkte på musikklinjer. Kongshaug, Bildøy Bibelskole, osv. 
Men det var viktig at Sara og meg fikk begynne sammen. ( Sara f1977-d2000 ) 
Sara droppet ut fra tegning form og farge. For hun måtte ta tog for å komme seg der til. 
Vi bestemte oss for Bildøy. Musikklinje. Hun bibel og misjon. Hun ble kristen på Lyngdal. Men rektor nektet henne en brødskive, fordi det var stengt matsal. 
Vi begynte å gå lei hele pietismen. 
Men rektor, Bildøy syntes ikke at Sara passet inn, siden håret hennes var grønt. 

Hva gjør vi da? Vi tenkte videre: FUCK IT ALL! 
Og vi gjorde virkelig ikke det i praksis. 
Jeg var jo liiiivredd for sex før ekteskapet. 
Ikke for å bli gravid, dengang, men for å havne direkte, omgående i helvete. 

Sara fikk meg med til Ansgarskolen. 
Jeg fikk komme inn, tross at jeg var 17, nettopp fordi jeg hadde skrevet et godt argument for å komme inn. Det husker jeg ikke hva var. Men det handlet om at jeg var trygg i min tro. 
Skolen var enestående. Et enormt bakkemannskap av Guds kjærlighet. Men vi var fortsatt lei. Jeg elsket musikk. 
Sara elsket å synge i koret på skolen. Hun hadde en yndlingssang der som het: - Hos Jesus. Der trives min sjel så usigelige vel. Det kan ei forklares, men bare erfares....
Og så likte hun black, death metal. Jeg var altetende. 
Jeg lærte meg: I shot The sherrif på piano. Vel, den kan jeg ikke nå lenger. 
Vi fant oss venner utenom skolen. Vi var jo voksne! 17 og 18! Hjernen og meningen var satt på plass. Og så hadde vi en vidunderlig tredje jente i fra Finnmark i 3 manns hybel. Siden hun akkurat var blitt russ, følte vi at vi hadde den vakreste moren i to sko. Ikke så rart at hun er helsesøster i dag på en øy i Finnmark. 

Der meg og Sara vanket og hvem vi vanket med var spennende. 
Jeg kjørte uten lappen. Vi satt på med folk som var ruset, 10-15 år eldre gode gutter...De var jo så skjønne? De hadde til og med kjettinger rundt halsen....Det måtte jo være rein kjærlighet. 


Helt til juleferien kom. 
Jeg var alene i hybelen. Jenten fra Finnmark var reist. Sara besøkte en venn. Og menst jeg var der og ryddet og pakket før min hjemreise, våknet kjæresten til Sara opp. 
Han hadde én kasse øl, og samtidig en cocktail av heroin i årene av en annen dimensjon. 
Jeg var aldri redd Rudi. 
Rudi kunne skrive bare to ord og det var Rudi og suzuki. 
Jeg øvde med han. Og jeg lærte han klokken. 
Han begynte å savne kjæresten. 
Hun kommer snart. 

Så begynte han å bli mistenksom, sjalu...Og trakk frem en redselsfull kniv. Han ønsket å vise på meg hva han ville gjøre med Sara, OM hun hadde mer enn vennskap med denne vennen hun besøkte. Rudi hadde sonet mange dommer for knivstikking tidligere. 
Han stakk spissen under haken min. Øynene hans rullet inni hodet hans. Jeg stod i ro. Så han rett inni øynene. I håp om å se endring. Jeg stirret. Det var fortsatt ingen endring. 
Jeg stod helt i ro. Hadde lukket munn. Jeg tenkte kun på ÉN ting. SARA MÅ IKKE KOMME INN NÅ! 
I stedet åpnet terrassedøren seg, og inn kom snille, snille OLLE, medelev, trommis og godheten selv. 
Han sa rolig: - Rudi, lægg fra deg kniven! OLLE hadde så varm stemme, tross sin forkjærlighet for black/death metal. 

Rudi lystret. Først spiddet han noe klær for Sara. Inventar. 
Roet seg. Og hang litt og slang i en sofa. Meg og OLLE ryddet vilt bort alt som kunne brukes til stikkvåpen og låste det innpå badet, utifra med nøkkel. 

SARA kom hjem. Han dro henne med seg innpå hennes hybelrom og låste døren. 
Da ba jeg til Gud, altså. Helt stille lyttet jeg og ba. 
Plutselig hørte jeg et smell fra en annen dimensjon. 
Døren åpnet seg. Han raste ut ytterdøren og surret. 
Moren hans kom og hentet han...Jeg forstår faktisk ikke hvordan moren kom på å hente sin sønn der, da, men det hadde nok noe med jul å gjøre. ( OLLE, TAKK! )🌹 

De reiste hvertfall.  SARA, lever du? hvisket jeg inn døren som stod på vidt gap. 

Ja, sa hun. 
Jeg løp inn. 
Hun satt uskadd inntil veggen på sengen sin. 
Gråt ikke. 
Sengen var full i glasskår. 
Og over hodet hennes stod det små krystaller fra CB-øl flasker. 

Vi rakk flyet til Bergen. 
Og latet som ingenting. 
Dessverre ble vi litt dritings under juletresalg i vårt lokalmiljø. Noen fikk en av de flotteste edelgranene til én 100,- lapp! ca. 

 
I romjulen ringte Rudi meg og beklaget hendelsen. 
- Ååå, så fint av deg å be om tilgivelse. Det var stort av deg. Tusen takk, sa jeg. 

 
SARA gjorde det slutt med han. Hun hadde en ryddig grunn. Jeg ser uansett tilbake på dette som det mest rike året jeg har hatt i mitt liv. 

Hvorfor? 

Fordi bakkemannskapet fungerte. Fordi jeg fikk frihet. Og fordi jeg fikk tro på en kjærlig, nådig Gud som gav meg dette livet. Dette éne livet. 
Og ingen har kredittkort i likskjorten. 
Cellulittene mine på lårene skal engang marken spise opp. 

Kanskje ikke rart at jeg ofte sier at NETTOPP DU ER VERDIFULL. ELSKET. MENT TO BE! 
Om så du er et troll, en egoistisk nabo. En urettferdig, narsissistisk leder....
Det spiller ingen rolle. 
For du lever! 

SARA døde fra meg i år 2000. Hun var en kunstner av dimensjoner. Hun levde og åndet for kunsten. Hun døde ifb med et kunstprosjekt. De som konkluderte med at det var selvmord får jeg lyst til å kristne på nymotens Olav Trygvarson's metode: Knel for Kristus eller mist kneskålene dine. ( Det var ordspill ) Men DU er verdifull. Du lever. Og DU er verdifull. Ja, faktisk! Så hvis noen kan tenke jeg driver med lovebombing, ønsker folk det beste og er litt crazy...Så er det helt sant. Klem fra EVA ROSA 38 nødvendige år. 







 

 

Øving er gøy! Bruce Willis som publikum!

Norwegian sailers and Singers


 

KABM HEIM‼️🔊‼️


 

Min mor og familien vår var som kjent sangevangelister. Men jeg vil påstå at hun var artist. Og hadde et enormt sterkt kall. 

En sommer hadde hun bestemt at hele familien skulle flytte til Færøyane. For der trengtes mer misjon enn det som vi som familie hadde opplevd av åndelige frukter. 

Ok. Mamma fikk en idé. Og vi i familien tenkte..Ok! Bort fra alt...ny start i nye områder. Men dagen etter hadde hun lest i Bibelen: Gå borti den grenda som ligg rett framføre deg. Så då ble det ikkje Ferøyene.

Når man blir eldre innser man både til glede og til bekymring at min impulsive mors idéer er nok mye likt min egne personlige egenskaper. 

Som ung kom jeg hjem fra en fest. Som regel vil jeg ikke at hun skulle se at jeg spiste nudler med hendene. 

Lusket meg inni huset. Det var bare det at min, min kreative, kjærlige mor hadde ÉN agenda: -Kom hjem, uavhengig av form. For meg var det en komplett kjærlighet. 

Jeg var ikke den datteren som svarte til forventingene. Og bare de som kjenner meg godt nok,

skjønner dette. 

Og jeg syntes som ung at jeg burde gå stille i de dørene, hvis jeg skulle hjem, og skuffelsen kunne bli stor. Man vil uansett var det en enorm kjærlighet. Hun ønsket å gi kjærlighet. Og hvor festlig er det å se på en striglet jente ete nudler med bare hendene... 

Jeg hadde vært på fest som 20 åring. Men denne gangen ville jeg at hun skulle spille på gitar til meg. 

- Gitar om natta? Mamma kom ned til meg. Og gitaren ble brukt. Og hun var god. 

-Eg kan ikkje nåke engelsk? 

- Spill: Hvilken venn vi har Jesus! 

Og vi tar den tostemt. Og eg synger hovedvokal. 

Mamma fór rundt med en liten nattskjorte. 

Klokken var snart blitt dag. 

Og vi spilte, sang, med påfølgende eteorgie. 

Poenget er: Kjærligheten som mamma viste meg dengang som ung var med på å rive ned det som var dømmende, det som har verdi. 

Vi har våre foreldre og våre barn ( mine bonusbarn) Og la oss troende ikke dømme. Det kalles å kaste stein i glasshus. 

Kjærligheten er den som setter oss fri. Inkludert i Guds, lite dømmende kjærlighet. Ha en god madag! 
 

 

 

En tid for alt...


 

Det er en tid for alt. 

Jeg tørr å påstå at når man byr mye på seg selv i sosiale medier, som ofte er ren markedsføring...Enten det gjelder min jobb som musiker, eller det gjelder markedsføring som byr på det private...Så har jeg ett par agendaer: For å bli sett, hørt og lagt merke til der ute, må man våge å by på hele spekteret. Det er lett å tenke at det jeg gir, det er slik jeg er. Det er misforstått. Noen tror at min facebook er dagbok. At mine blogger er dagbok. Overhode ikke. Hvis jeg skulle delt mine indre udyr, mitt sinne, mine frustrasjoner...mine klager....Da hadde jeg bydd på de sidene av meg selv som ingen trenger å få innblikk i. Og hvis man ønsker den slags lektyre så kan man bare lese kommentarfelt under politiske, heftige diskusjoner. Eller man kan ase seg opp over verdens ondskap. Brutal ondskap i Orlando. Og ikke minst lese kommentarfelt som er fulle av homserefs, artikler om pastorer som mangler femti øre på en krone...Eller man kan velge å ignorere, men stå tilbake som et trist og knust menneske over det som skjer i verdensdeler av ondskap. 

Det skal ikke være likegyldighet til ondskap, helt klart. Derfor sa jeg tidlig som livredd medlem av facebook i 2012 at det ikke skulle komme klage fra min munn. 

Det ble mange spekulasjoner rundt mine relasjoner, bare jeg såvidt hadde startet et unikt samarbeid med min kollega, Oddmund. Vi ønsket ikke noen av oss å fortelle verden hva slags relasjon vi hadde, før låten var ute. Vi ønsket ikke folk skulle høre på Rainydays & Mondays med et snev av annet enn at vi skapte musikk sammen. Og at lyttere skulle kunne glede seg over låten for det låten var. Vi ønsket ikke å fortelle om vår relasjon senere, heller. Fordi det var ikke noe noen hadde med. 

I en bygd blir det snakket om et funkishus. Et nydelig, råflott funkishus. Jeg kan da erindre gleden i å undre seg over relasjonen min. 

Han er uansett den beste kollegaen, vennen, tryggheten i mitt liv. Og han er one in a million and a million in one. Et unikt talent. 

Så kan man undre seg over meg: - Alltid smilende. Joda, sånn jevnt over. Men som menneske er jeg litt eremitt. Jeg trives i eget og Bruce Willis selskap. Hvis jeg til enhver tid skulle fortalt på face at jeg stod lamslått i soloppgang med en trøtt, andektig hund og hjertet mitt blødde vilt over at livet fremdeles ikke var slik jeg hadde håpet det skulle bli, ville jo folk tenkt at jeg trengte profesjonell hjelp. Men hadde én av hver av oss turt å kjenne også på de mørke følelsene, som vi alle er bærere av i perioder, er det ikke kapasitet til å gi profesjonell hjelp til hver og en av oss? Ikke samtidig iallfall... 

Vi har alle et liv som skal leves. På godt og vondt. Og sosiale medier kan være et psykologisk spill for mange.

 

Hva med jenten som gråt vilt. Mobbet på skolen. Vakker som bare 14 år gamle jenter kan være...uten fremtidsdrømmer. Og instagrambilder florerte blant vellykkede jevnaldrende. Men hun hadde flest følgere. Og hvordan kunne det gå til? 

Jenten hadde lært make-up på Youtube. Og mellom gråt, ensomhet og selvforakt, kunne hennes palett fikse henne til en beauti-queen fra jenterommet. Hun fikk stadig høre hvor vakker hun var. Og når nettene kom, visste hun at hun vant denne dagen, også. Med sine følgere. Og håpte før søvnen innhentet henne at det ikke ble noen ny dag. 

Jeg ønsket å formidle dette ikveld, fordi jeg vet at det du ser, det du leser er ikke alltid den fulle og hele sannhet. Men jeg ønsker fortsatt å by på ekte sannhet, på skriverier om tabubelagte emner. Ord som kan lindre, oppmuntre og være til nytte. Men noen dager hadde det vært godt at noen bare sa: - Eva, holdt kjeft! Og samtidig gitt meg en real klem. Ha en god helg, dere verdifulle! 

RAINY DAYS AND MONDAYS on Spotify. Eva Rosa Knapskog og Oddmund Fjereide, vocals

https://open.spotify.com/track/6XbLOrSK0ShzuTXSLkY56S 







 

BARE KNAPT ÉN UKES TID SIDEN...


 

 

Jeg leste aviser på trappen i dag, til en forandring. Og å lese om noe som som berørte våre to kommuner for én uke siden er så opprivende. Fuglene synger, våren er her. Livet skal gå sin vante gang. Og for de berørte ble deres verden knust. #overhodet #ikkje #fintpåbloggselfie 

Av og til må vi mennesker, inkludert meg selv komme ut av boblen som KŪN omhandler vår lille hverdag. 

Når tragedien i vårt nærmiljø ila sekunder rammer, - Og det faller ned dyrebare arbeidere for folk, land og økonomi :  -  Og årsaken er svikt i sikkerhetsrutiner. Da triller tårer. Tårene hjelper ikke dem som mistet. Men har man ett hjerte, glemmes ikke slikt blant fridager. Kondolerer! Vi er stolte over våre arbeidere. Vi ærer dem som nesten var hjemme. Vi er stolte over øysamfunnet. Men vi er skuffet over at firmaene som over tid har sparket folk, skulle svikte slik at døden inntraff 13 menneskeliv. Ta vare på hverandre. Og ett ordtak til slutt: - Man blir aldri fattigere av å gi. 

Husk at du er verdifull! 

 

Tantegullet!


 

SER DU NÅKE KJEKT I GLASE', Bruce Willis?


 

Firmatur med RECORDS (EVA ROSA RECORDS)

video:trim


03.05.2016


 

03.05.2016


 

Min kjære Tante Margit. 85 år! ❤️


 

03.05.2016


 

03.05.2016


 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
hits