Hva i alle dager?


 

I dypeste søvn. Sårt tiltrengt. Et rabalder uten sidestykke. To udefinerte støyprodusenter. Og til slutt hunden som toppet det hele med mørke bjeff. 

 

Jeg tvingte det ene øyet opp.

Og satt bare som ett stort spørsmåltegn innpakket i dynen med trollehår. 

 

-Å, ikke verre! 

 

Falt sammen igjen og klokken tilsvarte at jeg hadde akkurat 20 minutter til med søvn. 

 

Kombinasjonenen haglebyge på et åpent vindu og samtidig en stor humle som ville inn i rommet gav mer lyd enn man kunne ane. 

 

Så er det nå en gang sånn at begge lydene var støyen av fred.

 

De 20 minuttene ble brukt til å tenke gjennom akkurat det: At jeg hadde våknet til støyen av fred. Både med takknemlighet og samtidig en bismak. 

For alle de der ute som ikke er så privilegert. 

 

 

AVVIST! FORSØMT! FORKASTET!


 

Har du som enkeltindivid kjent på følelsen avvisning? 

Ja. Det har vi alle. Alt i fra arbeidsplasser, relasjoner, familiære, parforhold, skolegården, barnehage....

 

Noen mennesker har levd med forkastelse fra den dagen de kom inni verden. Uønsket. 

 

Noen har opplevd verdens største kjærlighetssorg som 12 åring, fordi jenten hadde truffet en annen på et idrettsarr. 

 

Så har man de som har kjent på forkastelse i religiøse sammenhenger. ( De brente barna, - i kristne sammenhenger...De som opplevde avvisning og forkastelse for de de ikke holdt mål, siden ledelse brukte Gud som manipulator...noe han ikke er ifg min tolkning av Bibelen/King James. Gud er kjærlighet. 

 

Noen opplever forkastelse av sorg, død, overgrep, voldtekt, vold, o.s.v. 

 

Og hvordan reagerer mennesker på forkastelse og avvisning? Ulikt. 

 

Noen reagerer slik at de preges videre i et likt mønster som det de har lært. Såkalt miljøarv. 

Noen reagerer med å bli offer. 

Noen blir harde, kalde, manipulerende, bitre, og egoister av rang. 

Og listen kunne fortsatt i det uendelige. 

 

Men hvordan vil du som menneske møte disse såre problemstillingene? 

 

Jeg har en ukulelig tro på at det finnes noe godt i alle mennesker. Og hvis det gode ikke er synlig, så velger jeg også å tro at de overnevnte problemstillingene er kjernen til at mennesker får slike levemønster. 

 

Kort forklart vil jeg gi deg fem enkle verktøy som jeg tror kan gi lindring og hjerteplaster. 

 

Kjærlighet i ord & praksis. 

 

Forståelse og imøtekommenhet.

 

Tilgivelse & forsoning.

 

Og ordet: Takk. 

 

Det er de enkle verktøyene. Og jeg gjør oppmerksom på at de omhandler et hav av spekter, siden vi mennesker reagerer ulikt, - ulikt utgangspunkt/ulikt ståsted. Ikke minst tidsrommet avvisningen, forkastelsen har funnet sted i løpet av et menneskes liv. 

 

Dette er et vidt tema med håpet om et varmere samfunn som utgangspunkt for mitt innlegg. 

 

For mange år tilbake jobbet jeg på tre ulike institusjoner for rusavhengige. 

Jeg elsket å jobbe i rusomsorg. 

 

Men det var en utrolig vakker, torpedo som plaget meg hver eneste dag på jobb. Uke etter uke, måneder...

Og han var close-talker. 

 

Han gnagde hele tiden om alt som var feil både i fra skoene mine og hvorfor jeg hadde så hvite tenner. Og hver gang jeg hadde han på tomannshånd, gnagde han bare mer. 

 

Jeg prøvde ut alle verktøyene mine ovenfor. 

 

Men jeg gav opp. Jeg hadde ingen flere verktøy. 

Siste dagen jeg var på vakt ved denne institusjonen, uten at han visste at det var min siste vakt, ropte han navnet mitt. EVA!!!! EVA!!!!

 

Jeg tenkte - Å, kjære Jesus, min befrier, der roper han igjen! Eg dør på meg! 

 

Løpende kom eg han i møte. - Ka e det?! 

 

Så står han tett oppi ansiktet mitt. Sier ingenting. Iskald i øynene. Kommer enda nærmere. 

Og sier - Eva? Eg vil bare si at eg e glad i deg! 

 

Og eg svarer- Eg e glad i deg, og. Og i løpet av sekunder kunne eg kjenne at eg faktisk mente det. 

Tårene stod i øynene mine, men det hadde han bare godt av.

 

Så sa jeg hadet og løp alt eg hadde til bussen. Euforisk lykkelig som om man hadde fått full score på en mastergrad. 

 

Min utfordring til deg som leser dette er- Prøv det! 

 

Ungkaren


 

Ok. Jeg innrømmer det lett. Noen ganger har jeg behov for å se på Ungkaren, eller Ungkarskvinnen. Realityserie. Siden dere ( kulturelle, ultraurbane, vinsmakende, designmøblende med øye for det vakre i kunst...) kan jeg kort forklare hva jeg som slostril kan hvile meg med...Ungkaren. Eller Ungkarskvinnen. I tillegg er det et Amerikansk konsept. 

 

Det handler om å kapre denne ungkarskvinnens hjerte, eller ungkarens hjerte. 25 mennesker skal vinne disse ungkarsmenneskenes hjerte. Og den som står igjen til slutt, blir fridd til eller ikke. Men noen frieri har det vært. 

 

Det er pinlig, det er tårer. Og det er overjordiske setninger som blir sagt til de utkårede. Amerikanere er kanskje bedre på smooth-talking enn oss nordmenn. Nja...Donald har vel en vei i gå ift smooth-talking...Men det kommer vel seg når han blir eldre, tenker jeg. 

 

Midt i mellom noen plikter jeg hadde, satte jeg det på Ungkaren. Bruce Willis, hunden sov. 

 

Så satt jeg der i mitt eget, patetiske univers. Spiste kapteinkjeks og det er vel det nærmeste en singel røy på 39,3 år vil finne noe kapteinlignende. 

 

Etterhvert var jeg så langt inni programmet at jeg fikk klump i halsen. 

 

Der hørte jeg det kom noen...

 

Min far, 83 stod midt i rommet og ville at jeg skulle ause båten. 

 

- Jada, det skal jeg gjøre. 

 

I stedet stod han lamslått og stirret på rosesermonien. 

 

- Stakkars dei som ikkje vart velgt! Fælt, altso! 

 

- Mhmm, svarte jeg. Og følte meg akkurat da ca 11,3 år...

 

- Also, du kan vera sikker på at om eg sku ha vøre me' på eit sånt konsept...so....so trur eg IKKJE at eg hadde blitt valgt! 

 

- Mmmhmm....Eg ska ause den båten, pappa! 

 

Han fortsatte å se og gjentok - Eg hadde aldeles ikkje vorte valgt! 

 

- Men no var no du heldig siden mamma valgte deg! 

 

- Ja, ja,ja....Selv om hon seie at da va eg som jakta henne ne' ...vakkje so monge so hadde bil på den tia! 

 

  Sannheten e' at da va ho som jakta meg ne', for ho skreiv vanvittig mykje kjærleikspost med flotte billede!!!

 

- Sånn gammeldags Tinder-opplegg? 

 

- Båten må ausast på fjera. For elles ligg du dar neri Buvikja og sømje...Da har du gjort for mykje!

 

- Skal gjøre det nu! 

E DU DER, JESUS?


E du der, Jesus? Det e meg, igjen. Eg har en krise. Og du e min venn. Eg kjenner på smerte av alt som gikk galt. Og du e jo den som har sett det alt. Eg ska slutte å spørre korfor det skjedde. Eg ska slutte å spå, få svaret og vedde. Eg kommer til kort gjennom alt eg spør. For svarer du meg, lukker eg min dør. Eg vil ikkje høre, eg vil ikkje vente. Og tror at i meg e det alt å hente. Så derfor e dette en ny dialog. Kan du høre meg, Jesus? Eg spør på mitt språk. Det e ikkje noe igjen av min sjel. Eg føler at livet har tatt sin del. Eg kjenner at alt må startes på ny. Eit eitrandes mørke som ikkje vil fly. Eg trenger den freden som tilhører deg. Eg trenger en motgift av det som e meg. Eg ønsker å sitte å holde meg inntil. E du der, Jesus, lengre enn hittil? Kvite vinger omhyller alt. De stryker bort alt tårevått, salt. Der e du, jo, Jesus, eg trodd' ikkje helt! De trøstende ord: Stykkevis og delt. Der e du i kledning eg aldri har sett før. E dette her ekte, eller e det no eg dør? Det fylles med lys, og med varme rundt vinger. Alt eg kan høre e noen som synger. Men da ble alt åpnet av makeløs kraft. Som omslutter hjertestenen i hast. Det e den som skal heles, det andre e skall. Eg sitter i Jesus sin kjærlige stall. Det fins ingen ord, men en kjærlighet stor. Han oppi krybben i hjertet mitt bor. Det var du jo Jesus, og dette e sant. Med kjærlighets kraft over ondt du vant. Snart kommer en påske, og jeg spør, igjen? Vil du høre på meg, då, hvis eg glemmer min venn? Hvis eg kommer i dette mørket på ny? Kan du fikse det, Jesus, eller e eg te bry? Eg kjenner meg som en liten spurv. Som de fleste kan putte oppi en kurv. En liten, forsømt og verdiløs drit. Vil du fortsatt komme med kjærlighetskraft, eller tenker nå 

-Hun e bare et slit!

Da minner du meg som en gentleman. At påsken var frihet for verdens skam. Du opprettet noe som kalles nåde. Og den skulle gjelde meg midt i min våde.

Svømmende, hodet såvidt over vann. Eg roper igjen - Men eg rekker 'kje land! Det kan ikkje gjelde den nåden for meg. Og skammen du bar, den var til for de andre. På holmen som blir første mulighet. Der står du, igjen med din kjærlighet.

Usikker på om eg kommer i mål. Klatrer jeg villig til holmen med bål. Han står der og rekker ut sin hånd. Eg vet ikkje helt om du klarer det, Jesus. Bagasjen er fryktelig tung. Men løftet, det blir eg og vi setter oss der. -Nå, Jesus, nå har du vanlige klær.

-Jeg kom til jorden som menneske. Og du vet de har satt meg å være en myte. Og Gud er en som bare skal syte! De ler av min bok som er fabel og babbel. De sier at roten til religion er krig.

Men er jeg en kriger som vil deg vondt? Og tror du at jeg har glede av krig? Gir ikke min kjærlighet perspektiv? Du lærte tidlig at mye ble gjort. Som du kjente var menneskers egne tanker. De tordnet og skrek og misbrukte mitt navn. Til det som var vinning til deres gavn. Jeg elsker dem alle, men hater en synd. Og det er den som forklusser mitt rykte. At jeg er en blodtørstig Gud og en hater. Mennesker tolker meg til tyrann. Jeg døde på korset av kjærlighet. Og jeg elsker de alle og vil gi dem fred. Éngang skal mitt bakkemannskap stå for sitt regnskap. Og tror de at slakting i mitt navn var rett? Tror du at selv om jeg ser dine feil? Så sitter du oppå en holme i kveld? Og ser du en dømmende pekefinger? Eller kjenner varmen fra bålet som brenner? -

Eg vil ikkje, Jesus ha noe fisk. Eg trodde at kanskje det ikkje var vits. Å fortsette livet i stille og storm. Og tenkte at her i  min vestlige form, så hadde du mer å gjøre i u-land. Og derfor så var det litt stress å be.

 

-Men datter av meg, når jeg hører din stemme, så er det jo sånn at en Gud vil ei glemme. Et rop i fra Vesten eller rop ifra øst. Jeg har nok til alle. Jeg skapte dem først.

 

- Men måtte du Jesus, gi alle fri vilje? Vi kunne jo også vært robot med fred? - Vel, det som kom frem gjennom kunnskapens tre. Det følger deg og de andre dermed.

 

 -Eg e veldig glad for at vitenskapen har gitt oss så mange svar. Og eg takker deg for at denne kvelden kunne du snakke som en raus og omtenksom Far. Eg håper at som troende tviler, er styrken min at du stikker 'kje av. Og eg spør deg no Jesus om mykje løyent. Og er glad for at ikkje du éngang har løyet. Og når eg blir sterk skal eg gripe mitt sinne. Og ta én etter én i ett makelaust bråk.

 

- Så da vil du selv være kriger og hard?

- Å, ja, de fortjener det vilt! Alle rakkarar! 

-Då sier jeg bare én setning til deg: -Jeg elsker dem alle, om ikke de gjør. Alt det som er deg til gangs. Og hvis det siste du sa i ditt sinne til noen, var det siste du sa og det neste var krans....Krans på den døde som du glefset i...Da kan du jo kjenne på at du fikk rett. Og livet ditt ville bli komplett? 

- Nei, nå skal du spille på samvittighet. Og den er en uting og tillegger strev. 

-Du kan jo gjøre som du ønsker, men da har du tapt på så mange plan. 

Men Jesus...Då e eg vel helvete verdig? 

-Ingen er det i min kjærlige favn? Husker du bordverset: Deg til ære oss til gavn?!?? 

-Jesus, eg vet det, eg skjønner og tar deg på ordet. Og takk at du gadd å ha båltid med meg. No knitrer det herligt fra flotte glør. Og eg hutrer og ser dine hender som blør. Vi må møtes litt ofte, det skjer i naturen. Og det er min kirke, den er ganske fin! 

- Takk for det. Hold den pen. Plast var aldri min oppfinnelse. Jeg elsker deg. 

- Glad i deg, og, Jesus....

Jeg lover...


 

Det begynte én dag en tid tilbake. Den lille gutten var alltid sistemann fra skolen. Og han gikk alene på fortauet, sang og var glad. 

 

Jeg kom gående mot han med hunden, og hadde hunden inntil siden. Gutten stivnet til i dét han så min ufarlige, men store, svarte bjørn i bånd. 

 

-Jeg holder han godt inntil siden til du er komt forbi. 

 

Han virket ikke helt sikker på det. Men han så at jeg holdt det jeg lovet. 

 

 

Ett par uker senere kom gutten på samme måte. 

 

Stivnet til, menst han sier - Oh, no! 

 

Men jeg ante et smil, siden han hadde møtt oss før. Og det hadde gått bra. 

 

 

-Hei! Han er ikke farlig, men jeg holder han godt inntil siden til du er komt forbi, sa jeg. 

 

-Oki, takk, sa han, smilte og løp avgårde menst han stirret på denne samme bjørnen i bånd. 

 

 

Vi er alle som gutten. 

 

Å oppleve gang på gang noe som skremmer og bekymrer er vondt. Det er endel av det å være menneske. 

 

Samtidig er det en enorm styrke i å møte mennesker som gir oss trygghet i vår fortvilelse. 

 

Trygghet er et vidt begrep, men hver og én av oss vet hva trygghet vil si for oss. 

 

 For meg er trygghet også troen min på Gud. 

 

Det betyr ikke at jeg hviler komplett i en boble av fred. 

 

Men det betyr at jeg sier til Gud - Oh, no! Sikker på at dette går bra? Du har jo lovet å være med både i medgang og motgang. 

 

Og sånn ruller livet....Både i takknemlighet for stormene som gikk og i tillitt til at stormene som venter er Han der.

KJÆRLEIK OG ELEKTRISITET

Eg har alltid fått høyra at eg var eit snilt born. Det kan hende. Eg kunne ikkje snakka før eg var over tre år gamal. Heilt til far min måtte tilkalla syster Haldis og eg motvilleg blei pressa til å seia setninga - Smalen kan ikkje smila. Tungebåndet rakk ikkje opp til ganen. 

 

Dette gjer at hvis nokon tykkjer eg har litt mykje på hjarta, så er det to år med stilla eg ska rekka att. 

 

Ein fire år eldre bror og ei overbeskyttande åtte år eldre storesyster. 

Eg yngste meg alltid ei lillesyster eller ein lillebror. 

 

Eg ana ei kortvarig lukke då mor på fyrtifem år kom grinande ut frå Bildøyna helsestasjon og ropa til far min - Den var positiv! 

 

Eg trur det var tårar av lukka. Men eg sa ikkje noko på det. Eg kunne jo ikkje snakka. 

Nokre dagar seinara var formidlinga hennar til far min - Negativ! Tårar, då, òg. 

 

Bror min hadde alltid mange idéar som vart videreføra meg. 

 

Sikringskåpet. 

 

Sånt gamaldags som berre fins  i gamle hus, men som nyleg blei godkjend her eg bur. 

 

Far min var på natteskift. Mor mi øva på gitar og laga kjøtkaker. Og vaska klé. Og prata i walkietalkie med syster si...alt på eingong. Nokon meiner vi liknar. 

 

Vi hadde full kontroll på kva som tilhøyrde kvart rom. Og vi unngjekk jordfeilbrytaren. Då ville vi blitt oppdaga. Bror min hadde eingong stukke fingar inni ei lampe utan lyspære, så fingrane stakk vi ikkje inn i sikringshola. 

 

Vi var då ikkje heilt uvitande. 

 

Vi meinte at målaren ligna eit tog som køyrde vel raskt. Lita ana vi dengong om noko som i framtida ville kallast flytog. 

 

I sommar fekk eg bruk for sikringkunnskapen på ny. 

Far min ville steikja makrel. 

 

Eg hatar lukta av makrel, og det siva opp til min toroms. Når eg søv. 

Eg tok sikringen til kjøkenet. 

 

Far min vart sint sånn kvart tiande år. 

Han spurde om eg hadde tekje sikringen.

 

Ja, da har eg, ropte eg. Du steikje agn! 

Den dårlige samvita mi tok raskt form. 

 

Eg trur eg må knusa Ipaden din, svara han og tok den skjelvande oppi henda sine. 

 

I staden la han den roleg frå seg i sinne og veksla ikkje eit ord med meg på ei veke. 

 

Syster mi brydde seg fint lite om sikringsskåp. Ho ser på heile sikringskåpet som ei muleg bombe kvar gong det lynar. 

 

 

Ho var alltid den som måtte ropa til meg og bror min - Da e farleg! 

 

Eg trudde ikkje mine eigne augo, den sommardagen ho både hadde fått lang permanenta hår og racingsykkel med tynne hjul. Og susa avgårde. 

 

Eg stod att med ein arva blå dbs, skamkløpt hår og i arva fløyelsbukse frå bror min. 

 

Lukka var at i mellom misjonsturnéar fann vi ei oase av fridom i fotformsko, natur og tubetyggis innkjøpt av vår lokale KK-kjøpmann. 

 

Og medan eg skriv no har eg ei vaskemasin på, ei oppvaskmaskin på, eg syng, drikk kaffi og øvar. Og har nett skifta sikring nummer fire, sidan det gjekk litt hardt for seg medan eg skulle laga kaffien på gamlemåten. 

Eg liknar ikkje mykje på mor mi...

 

 

 

 

 

 


 

Ikke ta det personlig, men...


 

 

Har du noen gang lagt merke til at når noen prater, så tenker man inni seg at det er noe udefinerbart, irriterende med lyden av stemmen til vedkommende? 

 

Det trenger ikke være noe underliggende, irriterende budskap, engang. Og du kan til og med være glad i det mennesket, kollegaen eller vennen din? 

 

Da er det godt mulig du bare har gehør. 

 

Det kalles falsk stemme. 

 

Og om du har godt gehør, kan du være bærer av falsk talestemme. 

 

Jeg kjenner kanskje tre til fire mennesker med ufalsk/rein talestemme. 

 

Og ikke spør meg nesten gang vi møtes om du er én av de, for faren er derfor stor for at jeg da må lyve. 

 

Og det er veldig unødvendig å komme oppi en samvittighetskval i høflighetens navn. 

 

Etter mer jeg har fundert på dette, har jeg tenkt på at kanskje relasjoner har gått i knas, siden man bare irriterte seg grenseløst over samvær, uten å finne den EGENTLIGE årsaken. 

 

Og det slår heller ikke feil at jeg blir dradd mot menn (skikkelig crush, altså! ) som både ikke har verken falsk talestemme og forøvrig falsk tunge...( Men det er et helt annet tema ) 

 

Alt språk inneholder melodi. 

 

Og husk at du er verdifull selv om du snakker falskt. De fleste legger ikke merke til sånt. 

Før jeg gjorde deg oppmerksom på det nettopp nå.....

 

 

GUD, vi er forbilder, kvinner!

Gud, vi er forbilder, kvinner! 

 

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å pynte meg. Jeg ser mange av mine mannlige venner som ser bra ut. Pynter seg. Og jeg vil egentlig si: Presentable ut. Der ligger min skjønnhet...den overfladiske. Å se presentabel ut.

Selv om jeg mislykkes når jeg løper bortpå Rema rett etter åpningstid, og håper ingen forveksler stillongsen min med fit-wear. Oy, gylf i den, også? Hmmm...Ikke bra! 

 

Men illustrasjonfotoet med Duck-face, fra riktig lysvinkel kan ha en likhet med det folk sprøyter inn. Selv om mine er selfølgelig naturlig. 

 

Voksne, trygge kvinner kan gjøre hva de vil om de føler seg bedre med sitt mimikk-løse ansikt full i Butinox...(-Lothepus) 

 

Men kvinner har døtre, nieser...nevøer, sønner. 

 

Det er et stort press i arbeidslivet om å holde seg unge så lengst som mulig. Er det en medavgjørende faktor? 

 

Og jeg skjønner det. Jeg har tatt i mitt førtiende år...Furet, værbitt...Og noen mener at jeg ser yngre ut...Vel, jeg tar i mot falsk smiger som honning! 

 

Men jeg er totalt hekta på naturen. Peeling av hagl på en fjelltopp...Å, herlighet, det er lykke. Vinden. Lyden av hav. Solens varme som ikke bare varmer fysisk, men lyset som inntaes. 

 

Og jeg gråter mye i naturen. Når hunden løper avgårde i fryd og ikke han merker det. For det er en enorm renselse av sjelen av tårer. Fungerer bedre enn tarmskylling. Og forsking har vist at tarmskylling er en følelse av velvære og ikke dokumentert at slagg kommer ut. Slagg og drit har komt ut siden tidenes morgen. 

 

Det overfladiske vil som det tilsier være det overfladiske. 

Og hvis man bygger sin identitet rundt det å skape en illusjon hvor vi ikke er bra nok rundt vår egen kvinnelighet, er vår integritet som kvinne ute og kjører. 

 

Det er ikke nok lenger for unge på skole i dag å være flink. De skal være fit. Fit is the new skinny. Fysisk aktivitet og helse er viktig. Det er en grunn til at vi lekte kanonball i en liten gymsal. Kanonballen var svett og myk. Men fokuset over en slags reproduksjon av identiteter som skal alle se like ut...Uten å kunne bli det, er en nedgående spiral. 

 

Det er et enormt press. Bare siden jeg gikk på skolen  har det økt. Permanent og Levi's. Cowboyboots. De tre store ønskene. Og på mange måter følte jeg at vi gikk rundt der alle i vår kropp. Vi var inderlig klar over at vi kom i ulike størrelser og fasonger. 

 

Jeg husker når mitt kroppsfokus klinket inn. Det var første året på allmennfag. Men ikke gjennom mine medelever. Gjennom Baywatch. Pamela Anderson kunne jo være så vital og samtidig løpe med så vakre pupper og midje som en barbie. Vel, slik ser ikke jeg ut, tenkte jeg. Der jeg stod svart i håret med mono-bryn. Og en svart Levi'sbukse som strammet. 

 

Hva ville  han kule i rockebandet synes om hun her, tenkte jeg, menst jeg skulle ønske Pamela Anderson stirret tilbake. 

 

Dette var våren 1995. Kroppsfokuset har eskalert. Og presset starter lenge før man er knappe 17 år. 

Det er vondt at noen knytter sin identitet rundt sitt utseende. 

 

Vi hører at det er det indre som teller. Ja, det er det faktisk. Men det er satt lite fokus på det. 

 

Jeg traff nylig gang på gang en hottie ute i skauen i allslags vér med hundene våre. Og hadde lange samtaler rundt hund. 

Jeg stod der i teit dress, menst han ikledt spandex og det som skal til. 

Og jeg var usminket. 

 

Én kveld jeg skulle på ett arr, hadde jeg lagt meg flid i å se bra ut for en kveld ute. Stilfullt. 

Den samme karen kom med hunden, og jeg hilste som vanlig. Han så forundret på meg, som om han tenkte - Kjenner jeg deg? Og han hilste ikke tilbake. 

 

Oy, har jeg fornærmet han inni utmarken? NÆÆÆI....Kan jo ikke ha sagt noe feil? 

 

Ett par dager senere traff vi hverandre i skauen på ny. Jeg i samme dress, usminket . Og praten gikk like lett. 

Da slo det meg: -Han kjente meg virkelig ikke stylet...Kontrasten fra stylet og til det naturlige var for stor. Og det nørte jo oppunder tanken på at - Er jeg så stygg usminket? Jeg la det fort bort, for der var jeg med på å underbygge det presset som jeg som voksen prøver å være et forbilde på. 

 

Vi må senke garden. La barn og unge være fri til å være den de var skapt for . Gjør dem trygge nok til å få de til å kjenne at deres verdi ligger ikke i en kunstig og skitten industri som forteller dem at de ikke er gode nok. 

 

Du er god nok. Du er verdifull. Det finnes bare én av deg. 

 

 

TRISTKRISTEN

 


 

Først av alt vil jeg fortelle hvorfor jeg ofte har kalt meg tristkristen i stedet for gladkristen. Det er flott med gladkristne. Og det er også flott å være tristkristen. Ikke fordi jeg spesielt er et hengehode, men fordi tristkristen rommer en ærlighetsteologi. 

 

Jeg ønsker gi deg det som jeg tenker på ift til min tristkristne praktiserende tro. Et større innblikk i hva jeg mener med nettopp det. 

Muligens så er det lett å tenke at tristkristenbetegnelsen er fordi jeg har mine ups and downs. Og stakkars, Eva, - hun trenger vel å ha en krykke. En tro. Fint for henne. Her er det heller ikke denne betegnelsen kommer fra. 

 

Hvis jeg og mine medvandrere, kristen eller ikke kunne ha rettet blikket ut globalt og sett hva andre, sterke troende må leve i - gjennom tortur, voldtekter, slakting, førfølgelse. Korsfesting av mennesker. Fordi de tror på Jesus. Hvor mange som blir forfulgt. Hvor mange som kan settes i fengsel for å eie en bibel. Dette skjer i 2017. 

 

Da kalles ikke troen på Jesus en krykke. Da kreves troen på Jesus en ydmykhet for de fantastisk troskjempende, som virkelig har fått opplevd Jesus. Og som er villig til å være i helvete på jord, fordi at de tror. Er troen deres en krykke? De er martyrer...! De elsker sin tro og fornekter den ikke. 

 

Så snur man blikket tilbake til våre egne forsamlinger og kirker. Noen hopper og spretter og roper Halleluja. For det er jo så fantastisk godt å være kristen! Å, akkurat denne dagen, da noen hopper, så hopper de og roper Halleluja, fordi de opplevde lønnshopp på jobben....

 

Nei, det er ikke fantastisk godt å være kristen. Det er en tro, der Jesus selv sier i Bibelen at i verden er det trengsler. Vi som troende kan selfølgelig få lov til å være glad, hoppe og sprette...Klart det! Og kan kunne glede oss over påskens budskap og kjernen i evangeliet. Men den globale lidelsen må vi medvandrere ta inn over oss. 

 

Vi kan takke for bønnesvar i våre egne liv. Men det er en grunn til at Gud sier vi skal også trekke oss inn på lønnkammeret (Til sides og takke, be, rope eller glede oss i det vi har gjennom Jesus ) 

 

Åpne Dører, en global organisasjon jobber mot kristenforfølgelse. Arbeidet er et viktig arbeid som svært mange kristne skulle ha engasjert seg mer i. 

 

Der øyner jeg gang på gang håp og tro for de som lider. 

Jeg har hatt kontakt, personlig med kristne flykninger som har flyktet pga sin tro på Jesus. Sitt politiske standpunkt, eller på grunn av sin legning. 

 

Vi er blitt blasserte ift til å ta innover oss den globale nøden på så mange måter. Det finnes en utdøende generasjon med misjonshjerter. Derfor vil jeg oppmuntre dere som er unge, troende, middelaldrende, eldre...Det å tro på Jesus er ikke en krykke, men noe grunnleggende i oss som har valgt å tro. Samtidig er det blanding mellom ansvar og takknemlighet vi kan få felles verne om dem med bønn og med økonomisk hjelp, samt engasjement i arbeidet. 

 

Kjærlighet er handling. 

 

Klem fra tristkristen, men også ydmyk tristkristen som får lov til bo i et land med trosfrihet. 

KVELDEN


 

Furutrærne beveget seg svakt. Stammene var aprikosfargede av den milde kveldssolen. 

 

Det raslet svakt i nyutsprunget bjørk. Saltet dekket kroppen etter siste kveldsbadet. 

 

Tjeldene fløy lavt over sjøen. De var to. 

 

Å, om hun bare kunne bli voksen fort nok. 13 år gammel. Alle drømmene som skulle settes ut i live! 

 

Når hun så på den rosa himmelen hadde hun lagt alle planene for fremtiden for seg selv og han med potteklippen. 

 

Og når hun nå som voksen sitter i det samme landskapet. Med de samme furene. De samme bjørkene. Og ved den samme sjøen, kan hun se seg over skulderen og noen ganger tenke at den største drømmen hadde vært å kunne skru tiden tilbake og få oppleve den kvelden én gang til. 

Ikke komme inni stua...


 

På ferier med søsken, og senere svigerinne, så hendte det at bil ble brukt over lange avstander. Quiz ble heftig brukt. 

 

Alle tre er leksikon på de fleste felt. Men jeg klarte Ace of Bace på underholdnigsdelen. Hurra, kor klok eg følte meg. 

 

Min bror sier: - Nevn navnet på tekstforfatter og et eksempel på en låt hun har skrevet! Å, eg veit jo da! 

 

Han kom ikkje på det under press, men stille sier min rolige storesøster: - Ho heitte Magrethe Munthe, og songen går slek: 

 

-Ikke komme inni stua før du har tekje huo i tå! 

LEDERSTIL


 

Jeg ønsker å ta opp lederstil på et generelt grunnlag, som omhandler både lederstil i jobbsammenheng eller menighetsliv. 

 

Det er så mye som har blitt gjort med en god intensjon. Men i fargene av de tingene som omhandler lederstiler med gode intensjoner, gir ikke gode intensjoner nødvendigvis de beste resultater. 

 

Vi har alle møtt på ledere som ikke har mestret oppgavene sine. En leder er et menneske. Med sine utfordringer. Vi har mange opplevd hersketeknikker, manipulerende måter å tenke på til firmaets vel og vel. Mye går på statistikker og tall, og for at ledere skal klare å nå dem, vil det alltid bli en tapende part. Man kan heller ikke forvente at en leder som vil oppnå gode statistiske resultater er den lederen man ønsker å mingle med på fritiden. Sosiale sammenkomster under dårlig ledelse er det nærmeste du kommer omsorg og felleskap, rødvin, canapéer og et klapp på skulderen. 

 

Hvis man vet at spillet bak kulissene ved nedskjæringer, er ikke det en rødvin du vil drikke. Overfladisk. Men da har ihvertfall lederen fått cred for både de nødvendige tallene og at vi har det jo så hyggelig, dere! 

 

Så har vi de konfliktsky lederene. Men som samtidig veksler med å være dønn avhengig av deg som medarbeider med oppgaver de fint kunne klart selv. De med de store ordene om lovnader om at du er utpekt til virkelig store oppgaver. Omsorgsfull framtoning. Og en plan du i utgangspunktet føler du er så til de grader er så viktig i for å bære frem en bedrift, og når bedriften er kommet på plass og informasjonsmøter starter, finner du ut at 15 mennesker har fått samme lovnadene. Det er en form for dårlig ledelse. -Du har trukket lykkeloddet. Du er utvalgt. Du skal lede en spesiel oppgave. Vel, da er det med på å rive ned når en plan blir endret underveis uten at man har fått sjanse til å forsvare seg, før man sitter der sammen med de 15 andre. Men ulik lønn. Og basert på rein løgn. 

 

Den åndelige dimensjonen i lederskap krever mer. Nettopp fordi man leder menighet, kirke, organisasjoner og det handler om tro. 

Som menneske vet jeg av erfaring hvordan det er å være menneske med tro. Det er sårbart. Å være leder med tro, det krever mer, nettopp fordi du da er ansvarlig for å sikre dine medarbeidere eller kirkegjengere omsorg, oppfølging. Og samtidig legge bort de overnevnte manipulerende, kalkulerende måter å tenke på, samtidig som du skal ivareta statistikker. Man forventer mer ærlighet, rett og slett. 

 

Det blir mye på en leder. 

En leder må fremelske det beste i sin stab, sin menighet. Blir fokuset på alt en leder har fått til på egenhånd, kommer lederen til å miste arbeidere, kirkegjengere og medlemmer. Her skal en god porsjon ydmykhet, forsoning og selvrefleksjon til. Det at en leder kan virke kontrollerende, kan også ha sammenheng med at lederen ikke har tilitt til sine ansatte. Eller tilitt til seg selv som menneske. Men da har ikke forjobben gjort på en god måte.

 

Tilitt til sine medarbeidere gjør at man kan slappe mer av som leder. Å evaluere seg selv som leder når man har så mange mennesker under deres lederstil er ikke feil. Fortsetter en leder uten evne til å se andre vil det mislykkes. I store og små bedrifter. 

 

Lykke til alle ledere der ute. Både dere som leder store som små bedrifter. Du er et menneske, kjære leder.  Og det er de du leder, også. 

Miljøarv....


 

Som barn av etterkrigsbarn, lå det veldig tabu i gråt. Det at man viste styrke i begravelser ved å ikke gråte. Man kunne faktisk få ros på bygden ved å omtale noen slik-Han stod der så rett i ryggen. Fælte ikkje ei tåra. Sterk. 

 

Man må ha kontakt med følelsene sine. Og jeg er ikke tilhenger av at man skal gråte vilt til enhver tid. Det handler ikke om at tårer er tabu. Men tårer kan kontrolleres til en viss grad. Og når de ikke kontrolleres kan de faktisk være med på å statuere den lidenskapen og sak på en ryddig måte. 

 

Jeg er ikke et lettrørt menneske. Jeg er et sint og engasjert menneske. Mitt nyttårsløfte i år var å være mer sjenert og MINDRE sint. Holdt i noen uker. Det med sjenanse har jeg jo selvklart, men sinnet, engasjementet tar overhånd. De gangen jeg har brent broer og gjort et forsøk på å være brokonstrukter og bygd ny, har i perioder funket. Sinnet mitt er tårene jeg ikke viser. Sinnet kjennes ikke mindre sårt og hudløst ut enn som tre bøtter salte tårer. Men hvem gir sinte mennesker sympati? 

 

Sinte mennesker er synonymt med litt revhols-fakter uten kontroll på seg selv. Jeg beklager og ryddet opp etter meg. Og jobber med å lure på hva reaksjon jeg har klart å skape i mitt sinne. 

 

Mye ligger også i miljøarv. 

Skulle man bli hørt, burde man være høylytt. En slik sjargong er ikke noe man tar videre i relasjoner, familier, arbeidsplass. Og selv om man har like mye rett når man har sint, siver det ut på en såpass fryktinngytende måte for motparten at argumentene faller i dø jord. 

 

Jeg tror at den avgjørende faktoren for å omgjøre tårer til sinne kom som 10 åring. 

 

Vi var jo en familie som stod på scenen helger, ferier osv. 

Da min kjære morfar døde som jeg hadde hatt et sterkt bånd med, var regien satt opp. 

 

-Du Eva har to oppgave i begravelsen. Du ska gå bort å ta på kransen på kisten og si: - Takk for alt kjære, Besten. Stille deg ved mikrofonen og synge en vakker sang som kommer til å berøre de fremmøtte. 

Dette gjør du uten å gråte. 

 

I dét jeg berørte kransen fikk jeg en god potet i halsen som jeg fort svalgte ned etter å sa- Takk for alt kjøre Besten. Forsiktig begynte min bror å spille besifringen. 

Jeg holdt mikrofon og poteten var borte. 

I dét jeg så alle som satt og snøt seg, hulket og jeg fortsatt stod der tåreløs og så på de, visste jeg for det første at jeg hadde klart oppgaven, men det gav meg en makt. En uendelig stor makt. Jeg feller ingen tårer. Men de sitter der og er berørt over min prestasjon som syngende, engel uten tårer. 

Egentlig hadde det i utgangspunktet vært glimrings tilpass at jeg hulkegråt hele sangen i gjennom som hadde lagt denne oppgaven på et barn. Men det hadde gitt meg da så mye ydmykelse av å ikke prestere. 

 

Det å ha en selvinnsikt på hva som gjør deg sterk som menneske, det tror jeg har mange faktorer. Men jeg vil oppmuntre deg på å spørre deg selv om hvorfor du reagerer slik du gjør i møte med dine medmennesker. Tårer er ikke farlig. Sinne er ikke farlig. 

 

Følelser er ikke farlig. Og reaksjoner i ulike relasjoner er de viktigste reaksjonene som bidrar til åpenhet, dialog og til vekst. Ha en fin dag! 

Noen som kan kjenne seg igjen i denne? Muligens ikke, siden jeg er det siste smørbrødet....

                                       

                       
 

Du hadde bøyd nakke. Du er ellers rakrygget. Jeg vet du ikke er svak i armene dine, om hendene dine var fulle i poser. Jeg så deg såvidt i sidesynet. Og var komt meg inni min transport. Akkurat da var jeg sjeleglad jeg kunne reise videre og å slippe å forholde meg til mine til tider totalt hensynsløse, hjertet på et sølvfat, moral, idioti jeg hadde formidlet over lang tid. Fortsatt har jeg en tro på at du i din impulsivitet la ut agnet og fanget oppmerksomheten min tidlig. Fordi du ante ikke rekkevidden av min komplett crazye lengsel etter deg. Min kjærlighet. Min omsorg. Men det hadde overhodet ikke vært verdt det. 

 

Min moral hadde uansett vært for høy til å kunne gjennomføre det å leke med tanken om å vinne deg. 

Ved å begjære deg i min enesonhet vil ingen barn bli rammet. Ikke selve grunnfjellet, limet i familien som er mest sannsynligvis er mor og din største kjærlighet. Hvorfor bli berørt av et begjær og en obsession. Fiktive eksempler. Til en hvis grad. 

 

 

Hva ville det gjort meg som menneske om jeg hadde vunnet mitt trofé? Knuste mennesker. Knuste barn. Et liv i ruiner. Det hadde ikke akkurat luktet syriner og roser av denslags oppbrytning. Vi er et samfunn som bygger litt på verdier som: - Whatever makes you Happy...Stopp der....Hvorfor det? Skal din egotrip bli til andres ruiner? 

 

Jeg skriver så minst dømmende jeg overhodet kan. Det er utrolig mange som har fått det bedre av å skille seg. Men jeg ville aldri vært den ødeleggende faktoren for å dele opp noe som i utgangspunktet var vakkert. Harmonisk. 

 

Fungerende familier og ekteskap som har stått ved hverandre...ikke vær ansvarlig for å kødde det til ved å leke med tanken, for så å sette den ut i livet...  Premien ville gjerne blitt kortvarig?! Hadde han satset på meg? Og hvor var min glede i det? Og når jeg ble rosin, bra innskukket, ville han se etter kvinner som så ut som et innbydende fruktfat. Og hvis hun hadde klart det samme som jeg kan fantasere om å gjøre med deg...vel, ut med rosinen meg og inn med grapefrukt-babsene. 

 

Det er et sårbart tema dette. Men all handling startet ved en tanke. Og i dét er den tanken så berusende, kraftfull. 

 

Og ikke bør tanker alltid settes uti livet til sin egen vinning?  Under disse omstendigheter jeg nå presenterte. 

 

Ta godt vare på deres kjære ektemenn, deres koner eller samboere...partnere. Barna. 

Det pleier som regel å være for sent å snyte seg når nesen er borte. 

 

Vann gresset...

 

HUSK DU ER VERDIFULL. PARTNEREN DIN OGSÅ! Og ikke minst det dere har skapt sammen : Barna. ❤️

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ER DU SIKKER PÅ DU VIL HØRE DETTE?

    

 

Meg og min daværende kjæreste langt tilbake i tid stod i kassen og la oppå varer. Herremannen foran oss stod med ryggen til og puttet varer i poser, men da han skulle betale, kvepper jeg til. Smiler. Og sier: - Hei! Hei! 

Herremannen smiler forsiktig tilbake og mumler et forsiktig hei tilbake. Han nikker galant og går. 

 

-Kem var det? spurte min daværende kjæreste smilende. 

-Ingen eg kjenner godt. En nabo. 

-I feltet? 

 

Jeg bare overhørte spørsmålet og plasserte varene i bilen. 

 

-Det gnistret mellom dere...Du kvapp så heise...Fortell, no! Eg e nyskerrig! 

 

-Gnistret? Gnistret? Eg skal love deg én ting at hvis noe gnistret så var dei rein skam, skal eg si deg. 

 

Er du sikker på du vil høre dette? 

 

-Ja, har du skjemt deg ut, då? 

 

-Ok. Du skal få vite det. Og slik skjedde det, lesere: 

 

Jeg sku øve inni byn. Én nydelig dag, ett av de varmeste. Og selv om jeg var for stor for pencilskjørtet mitt,  så tenkte jeg, at jaja...Pencilskjørtet er slankerende. Slipper strømpebukse. Høge sko og sommerlig bluse. Velkledt. Edru. 

 

Den kvelden hadde jeg bestemt meg å reise hjemom familien, siden gamlebussen min går nesten til døren. 

Det var fortsatt lyst og fint ute. Men lite trafikk. Da jeg begynte å gå...fant jeg ut at dette pencilskjørtet ble mer og mer stress. For det var umulig å ta lange steg. 

Derfor visste jeg at i nærheten av min innkjørsel, lite trafikk og ett rask panoramablikk ville redde meg fra en ukomfortabel situasjon. 

 

Jeg løftet opp pencilskjørtet...og hadde valgt string, du verden, men ingen så meg. Av med skoene. Opp med skjørtet. Løp! Alt du klarer. Ikke var jeg lettvekter på den tiden, heller. 

 

Jeg var nesten i mål. Lyden var kun min egen pust og puls. 

Bak meg hører jeg heller ingenting. 

Men bak meg var det noen. Hvilket fantastisk, galopperende, dinglende, nedverdigende skue...noen bak meg fikk se. 

 

En sykkel. Med en mann på. Og i stedet for å dra skjørtet ned, var jeg så forvirret at jeg heller vinket og hilste. Edru til fingerspissende. Men klomsete til tusen. 

 

Så, ja...Det gnistret av skam i kassen der. Forlegenhet fra hans side. 

 

Og jeg vet jeg ikke er alene om å oppleve klomsens, klamme hånd. Men pencilskjørt og kjoler er ikke kassert. Jeg har lært en lekse at det vil ta den tiden det tar å komme seg fra a-å uten å flache hvit rev og string. 

 

Samtidig vil jeg understreke at dette var en historie jeg fort ristet av meg, nemlig fordi vi mennesker er ufullkomne på flere plan, nettopp fordi livet ikke er perfekt. Og samtidig er jeg veldig fri ift å by på meg selv ( selv om reven her var ufrivillig ) og noe som kan bringe inn åpenhet og frihet for andre. Vi ønsker så gjerne å fremstå perfekt. Søke mot "normalen", men definér normal? 

 

Vi er så ulike og så verdifulle. 

Det finnes bare én av deg. Én av meg. Én av oss alle. 

 

Og tilslutt vil jeg avrunde med å sitere den unge mannen som hadde vært kasteball i ulike systemer siden han var liten gutt. Han hadde utallige utredninger. Fikk diagnoser i alle leirer. Men det han kunne si i voksen alder til media var: - Diagnosen min var for lite kjærlighet. Det er sterke ord til ettertanke. Og jeg tror det er en mangelvare som mange kan kjenne seg igjen i. 

 

Kanskje denne dagen er en dag du får mulighet å gi kjærlighet til andre eller til deg selv? 

 

DU er verdifull. Og du er elsket. 

Krangel mellom Gud og Satan.....

.


 

Job 1-3New International Version (NIV)

Prologue

1 In the land of Uz there lived a man whose name was Job. This man was blameless and upright; he feared God and shunned evil.2 He had seven sons and three daughters,3 and he owned seven thousand sheep, three thousand camels, five hundred yoke of oxen and five hundred donkeys, and had a large number of servants. He was the greatest man among all the people of the East.

4 His sons used to hold feasts in their homes on their birthdays, and they would invite their three sisters to eat and drink with them.5 When a period of feasting had run its course, Job would make arrangements for them to be purified. Early in the morning he would sacrifice a burnt offering for each of them, thinking, ?Perhaps my children have sinned and cursed God in their hearts.? This was Job?s regular custom.

6 One day the angels[a] came to present themselves before the Lord, and Satan[b] also came with them. 7 The Lord said to Satan, ?Where have you come from??

Satan answered the Lord, ?From roaming throughout the earth, going back and forth on it.?

8 Then the Lord said to Satan, ?Have you considered my servant Job? There is no one on earth like him; he is blameless and upright, a man who fears God and shuns evil.?

9 ?Does Job fear God for nothing?? Satan replied. 10 ?Have you not put a hedge around him and his household and everything he has? You have blessed the work of his hands, so that his flocks and herds are spread throughout the land. 11 But now stretch out your hand and strike everything he has, and he will surely curse you to your face.?

12 The Lord said to Satan, ?Very well, then, everything he has is in your power, but on the man himself do not lay a finger.?

Then Satan went out from the presence of the Lord.

13 One day when Job?s sons and daughterswere feasting and drinking wine at the oldest brother?s house, 14 a messenger came to Job and said, ?The oxen were plowing and the donkeys were grazing nearby, 15 and the Sabeans attacked and made off with them. They put the servants to the sword, and I am the only one who has escaped to tell you!?

16 While he was still speaking, another messenger came and said, ?The fire of God fell from the heavens and burned up the sheep and the servants, and I am the only one who has escaped to tell you!?

17 While he was still speaking, another messenger came and said, ?The Chaldeansformed three raiding parties and swept down on your camels and made off with them. They put the servants to the sword, and I am the only one who has escaped to tell you!?

18 While he was still speaking, yet another messenger came and said, ?Your sons and daughters were feasting and drinking wine at the oldest brother?s house, 19 when suddenly a mighty wind swept in from the desert and struck the four corners of the house. It collapsed on them and they are dead, and I am the only one who has escaped to tell you!?

20 At this, Job got up and tore his robe and shaved his head. Then he fell to the ground in worship 21 and said:

?Naked I came from my mother?s womb,
    and naked I will depart.[c]
The Lord gave and the Lord has taken away;
    may the name of the Lord be praised.?

22 In all this, Job did not sin by charging God with wrongdoing.

2 On another day the angels[d] came to present themselves before the Lord, and Satan also came with them to present himself before him. 2 And the Lord said to Satan, ?Where have you come from??

Satan answered the Lord, ?From roaming throughout the earth, going back and forth on it.?

3 Then the Lord said to Satan, ?Have you considered my servant Job? There is no one on earth like him; he is blameless and upright, a man who fears God and shuns evil. And he still maintains his integrity,though you incited me against him to ruin him without any reason.?

4 ?Skin for skin!? Satan replied. ?A man will give all he has for his own life. 5 But now stretch out your hand and strike his flesh and bones, and he will surely curse you to your face.?

6 The Lord said to Satan, ?Very well, then, he is in your hands; but you must spare his life.?

7 So Satan went out from the presence of the Lord and afflicted Job with painful sores from the soles of his feet to the crown of his head.8 Then Job took a piece of broken pottery and scraped himself with it as he sat among the ashes.

9 His wife said to him, ?Are you still maintaining your integrity? Curse God and die!?

10 He replied, ?You are talking like a foolish[e]woman. Shall we accept good from God, and not trouble??

In all this, Job did not sin in what he said.

11 When Job?s three friends, Eliphaz the Temanite, Bildad the Shuhite and Zophar the Naamathite, heard about all the troubles that had come upon him, they set out from their homes and met together by agreement to go and sympathize with him and comfort him.12 When they saw him from a distance, they could hardly recognize him; they began to weep aloud, and they tore their robes and sprinkled dust on their heads. 13 Then they sat on the ground with him for seven days and seven nights. No one said a word to him,because they saw how great his suffering was.

Job Speaks

3 After this, Job opened his mouth and cursed the day of his birth. 2 He said:

3 ?May the day of my birth perish,
    and the night that said, ?A boy is conceived!?
4 That day?may it turn to darkness;
    may God above not care about it;
    may no light shine on it.
5 May gloom and utter darkness claim it once more;
    may a cloud settle over it;
    may blackness overwhelm it.
6 That night?may thick darkness seize it;
    may it not be included among the days of the year
    nor be entered in any of the months.
7 May that night be barren;
    may no shout of joy be heard in it.
8 May those who curse days[f] curse that day,
    those who are ready to rouse Leviathan.
9 May its morning stars become dark;
    may it wait for daylight in vain
    and not see the first rays of dawn,
10 for it did not shut the doors of the womb on me
    to hide trouble from my eyes.

11 ?Why did I not perish at birth,
    and die as I came from the womb?
12 Why were there knees to receive me
    and breasts that I might be nursed?
13 For now I would be lying down in peace;
    I would be asleep and at rest
14 with kings and rulers of the earth,
    who built for themselves places now lying in ruins,
15 with princes who had gold,
    who filled their houses with silver.
16 Or why was I not hidden away in the ground like a stillborn child,
    like an infant who never saw the light of day?
17 There the wicked cease from turmoil,
    and there the weary are at rest.
18 Captives also enjoy their ease;
    they no longer hear the slave driver?s shout.
19 The small and the great are there,
    and the slaves are freed from their owners.

20 ?Why is light given to those in misery,
    and life to the bitter of soul,
21 to those who long for death that does not come,
    who search for it more than for hidden treasure,
22 who are filled with gladness
    and rejoice when they reach the grave?
23 Why is life given to a man
    whose way is hidden,
    whom God has hedged in?
24 For sighing has become my daily food;
    my groans pour out like water.
25 What I feared has come upon me;
    what I dreaded has happened to me.
26 I have no peace, no quietness;
    I have no rest, but only turmoil.?

 Jobs Wisdom prologue- chapter 39 after all he went through 

-

Job 1-3New International Version (NIV)

Prologue

1 In the land of Uz there lived a man whose name was Job. This man was blameless and upright; he feared God and shunned evil.2 He had seven sons and three daughters,3 and he owned seven thousand sheep, three thousand camels, five hundred yoke of oxen and five hundred donkeys, and had a large number of servants. He was the greatest man among all the people of the East.

4 His sons used to hold feasts in their homes on their birthdays, and they would invite their three sisters to eat and drink with them.5 When a period of feasting had run its course, Job would make arrangements for them to be purified. Early in the morning he would sacrifice a burnt offering for each of them, thinking, ?Perhaps my children have sinned and cursed God in their hearts.? This was Job?s regular custom.

6 One day the angels[a] came to present themselves before the Lord, and Satan[b] also came with them. 7 The Lord said to Satan, ?Where have you come from??

Satan answered the Lord, ?From roaming throughout the earth, going back and forth on it.?

8 Then the Lord said to Satan, ?Have you considered my servant Job? There is no one on earth like him; he is blameless and upright, a man who fears God and shuns evil.?

9 ?Does Job fear God for nothing?? Satan replied. 10 ?Have you not put a hedge around him and his household and everything he has? You have blessed the work of his hands, so that his flocks and herds are spread throughout the land. 11 But now stretch out your hand and strike everything he has, and he will surely curse you to your face.?

12 The Lord said to Satan, ?Very well, then, everything he has is in your power, but on the man himself do not lay a finger.?

Then Satan went out from the presence of the Lord.

13 One day when Job?s sons and daughterswere feasting and drinking wine at the oldest brother?s house, 14 a messenger came to Job and said, ?The oxen were plowing and the donkeys were grazing nearby, 15 and the Sabeans attacked and made off with them. They put the servants to the sword, and I am the only one who has escaped to tell you!?

16 While he was still speaking, another messenger came and said, ?The fire of God fell from the heavens and burned up the sheep and the servants, and I am the only one who has escaped to tell you!?

17 While he was still speaking, another messenger came and said, ?The Chaldeansformed three raiding parties and swept down on your camels and made off with them. They put the servants to the sword, and I am the only one who has escaped to tell you!?

18 While he was still speaking, yet another messenger came and said, ?Your sons and daughters were feasting and drinking wine at the oldest brother?s house, 19 when suddenly a mighty wind swept in from the desert and struck the four corners of the house. It collapsed on them and they are dead, and I am the only one who has escaped to tell you!?

20 At this, Job got up and tore his robe and shaved his head. Then he fell to the ground in worship 21 and said:

?Naked I came from my mother?s womb,
    and naked I will depart.[c]
The Lord gave and the Lord has taken away;
    may the name of the Lord be praised.?

22 In all this, Job did not sin by charging God with wrongdoing.

2 On another day the angels[d] came to present themselves before the Lord, and Satan also came with them to present himself before him. 2 And the Lord said to Satan, ?Where have you come from??

Satan answered the Lord, ?From roaming throughout the earth, going back and forth on it.?

3 Then the Lord said to Satan, ?Have you considered my servant Job? There is no one on earth like him; he is blameless and upright, a man who fears God and shuns evil. And he still maintains his integrity,though you incited me against him to ruin him without any reason.?

4 ?Skin for skin!? Satan replied. ?A man will give all he has for his own life. 5 But now stretch out your hand and strike his flesh and bones, and he will surely curse you to your face.?

6 The Lord said to Satan, ?Very well, then, he is in your hands; but you must spare his life.?

7 So Satan went out from the presence of the Lord and afflicted Job with painful sores from the soles of his feet to the crown of his head.8 Then Job took a piece of broken pottery and scraped himself with it as he sat among the ashes.

9 His wife said to him, ?Are you still maintaining your integrity? Curse God and die!?

10 He replied, ?You are talking like a foolish[e]woman. Shall we accept good from God, and not trouble??

In all this, Job did not sin in what he said.

11 When Job?s three friends, Eliphaz the Temanite, Bildad the Shuhite and Zophar the Naamathite, heard about all the troubles that had come upon him, they set out from their homes and met together by agreement to go and sympathize with him and comfort him.12 When they saw him from a distance, they could hardly recognize him; they began to weep aloud, and they tore their robes and sprinkled dust on their heads. 13 Then they sat on the ground with him for seven days and seven nights. No one said a word to him,because they saw how great his suffering was.

Job Speaks

3 After this, Job opened his mouth and cursed the day of his birth. 2 He said:

3 ?May the day of my birth perish,
    and the night that said, ?A boy is conceived!?
4 That day?may it turn to darkness;
    may God above not care about it;
    may no light shine on it.
5 May gloom and utter darkness claim it once more;
    may a cloud settle over it;
    may blackness overwhelm it.
6 That night?may thick darkness seize it;
    may it not be included among the days of the year
    nor be entered in any of the months.
7 May that night be barren;
    may no shout of joy be heard in it.
8 May those who curse days[f] curse that day,
    those who are ready to rouse Leviathan.
9 May its morning stars become dark;
    may it wait for daylight in vain
    and not see the first rays of dawn,
10 for it did not shut the doors of the womb on me
    to hide trouble from my eyes.

11 ?Why did I not perish at birth,
    and die as I came from the womb?
12 Why were there knees to receive me
    and breasts that I might be nursed?
13 For now I would be lying down in peace;
    I would be asleep and at rest
14 with kings and rulers of the earth,
    who built for themselves places now lying in ruins,
15 with princes who had gold,
    who filled their houses with silver.
16 Or why was I not hidden away in the ground like a stillborn child,
    like an infant who never saw the light of day?
17 There the wicked cease from turmoil,
    and there the weary are at rest.
18 Captives also enjoy their ease;
    they no longer hear the slave driver?s shout.
19 The small and the great are there,
    and the slaves are freed from their owners.

20 ?Why is light given to those in misery,
    and life to the bitter of soul,
21 to those who long for death that does not come,
    who search for it more than for hidden treasure,
22 who are filled with gladness
    and rejoice when they reach the grave?
23 Why is life given to a man
    whose way is hidden,
    whom God has hedged in?
24 For sighing has become my daily food;
    my groans pour out like water.
25 What I feared has come upon me;
    what I dreaded has happened to me.
26 I have no peace, no quietness;
    I have no rest, but only turmoil.?

 

 

.

BROREN MED MINTFARGET JAKKE


 

Broren med mintfarget jakke kom syklende opp bakken. Det regnet hele den sommeren. Mellom bygene stod han der litt skuffet fordi alle var bortreist. - Å, rips! Rips! 

 

Jeg så på han. 

 

-De e sur, sa jeg.

 

Han hørte ikke. Jeg stirret på de glade hendene som entusiastisk plukket og spiste, menst bladene hadde samlet tunge regndråper. 

 

-Vet du hva som er det beste i hele verden? Rips med melk og sukker! Spør din mor om vi kan få. 

 

- Det er ikkje godt. Men eg spør. 

 

Så satt han der. Med stort smil. Blikket var plantet i en skål full i rips, melk og sukker. 

 

Det var ikke godt. 

 

Men for broren med mintfarget jakke var det det beste i hele verden. 

JA! LET'S TALK ABOUT SEX!


 

Ja! Let's talk about sex, baby! 

 

Jeg har blogget om mye rart. Jeg har vært naken på face. Jeg har tatt opp vanskelige temaer rundt traumer, prosesser o.l ift voldtekt, psykopati, barnevernet, Takk Gud vi har de, selv om mange er uenig med meg. Og siden jeg ikke har barn selv er det det eneste argumentet jeg får slengt i meg. Vel, et Norge uten barnevern er verre enn et land med Donald Hillary Bush som statsminister....

Tilbake til sex. 

Sånn gøy sex. 

 

Sånn gøy kristensex! 

 

Å, nei? 

Jeg er så lei at vi snille, godtroende, mokkasingnissende, foldeskjørt-stigmatiserte kristne kvinner blir satt i bås! 

Jeg har ikke vært troende hele livet. 

Så selv om candy-shoppen min er stengt, så er jeg ikke jomfru. Og det er jeg glad for. Jeg trodde jeg sku dø, regelrett dø første gang jeg prøvde en tampong i 1994...! 

Og jeg som trodde jeg hadde mistet den i galopp på en Fjording i 1993. 

 

Vel, i 1994 ble jeg litt lei meg etter hele tampong-greiene, for nå var jeg jo ikke jomfru mer. 

Men du, og du, så praktisk. Og senere har tamponglivet vært en lek, helt til i 2004... Den hadde sporløst forsvunnet. Neida, fant den, igjen...i drøbelen...

 

Siden jeg hadde såkalt debuten min som ca 17 åring, var alt lov, uten den kanalen man føder med, og den kanalen man avgir avfall. Det er fjuske-kristen-sex. Man kan faktisk si at man er jomfru om man har herjet i kroppens hulrom. Hvor dobbelmoralistisk er ikke det? 

 

Jeg skrev meg frimodig opp på Verdt å vente på kontrakten som 20 åring. Det var skriftlig kontrakt på å vente med sex, og at det eneste som var lov var å berøre brystene til hverandre. Vel, jeg tror ikke det stod noe om mannens bryst. Sex er individuelt. Så jeg skrev under, falt for en kjekkas med samme kontrakt. Og trodde jeg sku dø, rett og slett for jeg hadde så lyst på han. Han hadde ikke lyst på meg, så det ble en kort prosess. 

 

Kontrakten var inntakt. 

Sommeren 1999 mistet jeg den formelle jomfrustatusen. 21 år...eller noe. Nei, jeg kommer ikke i fra USA. Dette er klassisk kristen verdimoral for unge i min generasjon, og i USA. Pluss pluss. Geografi...Ikke min sterkeste side. 

 

Så ble jeg samboer som 23 åring. Fått smaken på det, da...Og ikke minst hadde jeg truffet den store kjærligheten. Tjo, hei. Samlivsbrudd etter mange år. Bostedsadresse i postkassen til mamma. 

Bosted, ukjent. 

 

Jeg haaater å snakke om sex. Virkelig hater det. Av sjenanse? Puff! Det er bare så dørgende kjedelig å lese om. Sexologer som vil gi oss oppskrifter på alt mulig i store,  glossye spalter. 

 

Gjennom anatomi viser det seg at Gud skapte klitoris av én eneste årsak: Nytelse. Mannen fikk en litt større, men det er visstnok samme greia. Og etter sosiale medier kom...så haaater jeg dirtytalk! Hater det. Like dørgende kjedelig som sexologspaltene. 

 

Og noe jeg misliker er at kristne snakker mye om seksuelle temaer. De snakker om klitring, onani, porno...jada, vi skal være åpen. Men jeg orker det ikke! 

Det tenner meg nemlig ikke! 

 

Men jeg trodde seriøst at jeg kunne få kreft i kjønnsorganet mitt som tenåring. Jeg leste det i et kristent blad. Onani var synd. Og man kunne få kreft. Og jeg trodde seriøst det var synd. Og hvorfor? Bibelen forteller oss at én som het Onan forspilte sin sæd. Gud hadde bedt oss mennesker om å befolke jorden. Derfor var det unødvendig av Onan å hive ut så mye bra matriale. Men jeg forstod ikke hvorfor det å klitre skulle være synd for meg, siden jeg var jente? Jeg hadde jo ikke noen egg som hoppet ut akkurat i dét jeg onanerte? Like greit å la være. Jeg ville ihvertfall ikke ha kreft! 

 

Hvis vi leser de ti bud, så er det helt vanlig sunn fornuft. Og det står: ALT ER LOV, MEN IKKE ALT GAGNER! 

Det er jeg salig enig i! 

Jeg er Jesusfreak, singel og veldig fri. Med candyshoppen stengt. Og det er rett og slett fordi jeg er kresen. Jeg passer ikke alltid inni rammene til dem jeg faller for. Og blir forelsket sånn ca hvert 7 år! Og fordi jeg har lyst å bli GIFT! Jeg har ropt ut at jeg er frivillig barnløs, men jeg er ansvarsfull barnløs. Det er noe annet. Nå er jeg i tillegg 39 år og det siste smørbrødet på tallerkenen, pent pyntet med gamle egg, i en liten bygd! 

Og så er det jo det at det aller viktigste for meg personlig når det gjelder sex, er at sex og kjærlighet skal ikke være adskilt. Jeg må vite at jeg er elsket og elske tilbake hvis sex skal bli optimalt. Og jeg vil bare ha optimal sex. 

 

Men vær grei. Stigmatiser oss ikke der ute. Tro ikke at vi ligger med stearinlys som dildo og jokker oppetter trær, bare fordi vi tror på Jesus. Helt alvorlig. Vi får høre at vi som kristne er så dømmende. Dere dømmer oss, dere, også....som ikke tror, noen av dere, hvertfall. Og da bare tenker jeg at å kaste stein i glasshus er en dårlig idé. Og jeg synes også det er en dårlig idé å rulle seg i glassbitene i det knuste glasshuset å ha ubeskyttet sex med noen man ikke kjenner. Da kan man få litt leie bakterier og virus til jul. 

 

Guds bud har KUN ÉTT FORMÅL: ADVARSLER GJORT I KJÆRLIGHET. Gjennom evangeliet. 

Jesus. 

 

Og nei, dette var ikke en kontaktannonse. 

 

GOD JUL, lesere. 

 

DOMMEREN


 

Det hadde vært en lang natt. Med intens jobbing. Skriving. Proklamasjoner. Markedsføring. Det skortet mer og mer på kreativitet. Og jeg kjente en kamp om tid, krefter og klokke. Jeg hadde ett par avtaler på formiddagen, men tiden mellom klokken seks og ni denne natten var gått over til morgen og hadde lite av innhold. Den burde vært fylt av mer arbeid. Men det var ingenting mer å hente. Og siden døgnet allerede var snudd, var søvn en vits. Hunden hadde fått tiltrengt tur og lå på rygg og sov dypt. Jeg innså at denne tiden ville bli fylt av ingenting. Hodet og kroppen var tom. Jeg stirret inni kjøleskapet. Ingenting var innbydende. Jeg hadde lyst på regelrett junkfood. Det er vanskelig å skaffe hvis man bor på landet og må ta buss for å skaffe næringsfattig mat. Hmm...kanskje jeg kunne reise tidligere? Ta en buss for å spise junk, for så å stille fresh og usunn til avtaler? Ja! 

Bare det å innta byen så tidlig med et så dårlig ærend var nok i seg selv til å føle seg liten. 

Likevel stod jeg der i en avd av en stor junkfoodfilial. Jeg så rundt meg. Bordene i lokalet og hvem som satt der. Noen slitne rumenere. Noen sovende. Noen tviholdene på en kaffikopp, denne gangen ikke fylt av femtiøringer, men tiltrengt varm kaffe. En snørrete fullemann som frisket opp sine egne engelske gloser. I det han var inkluderende med både sovende og våkne. Og meg. Ville jeg sitte her? Ville jeg spise? Ville jeg dele? Jeg gikk litt urolig frem og tilbake. Kjente litt på at alle i lokalet burde hatt en omgang personlig hygiene. Og den som var mest skitten av alle var meg selv. I mitt sinn. Siden jeg stod der med min fine fasade og skilte mellom meg og dem. Hvor var skillet? Jeg satte det skillet. Med mine motbydelige vurderinger. Jeg som gang på gang hadde skapt min egen verdifull-revolusjon gjennom sosiale medier. Og sagt at alle var verdifull. Jeg stod der og bestilte dum frokost og satte prislapp på mennesker jeg ikke ante noe om. Jeg valgte å ta med hele frokosten og forlate lokalet. Ikke smakte den godt heller. Ute i haglebyene, sammensmeltet med klump i halsen og selverkjennelse. Byen var pyntet til kjøpefest. Klokken nærmet seg det som skulle gjøres av siste rest av ett døgns jobbing. Jeg innså at den viktigste avtalen jeg hadde gjort dette døgnet var med meg selv. Og det var avtalen om å ikke dømme andre. 

 

 

AVSTANDSENGEL

Intetanende helt. Avstandsengel. Fullpakket med egenskaper hun tilla deg i sin fantasi. Hun hadde kreert det komplette bildet. Om alt du var, er og skulle være. Om det forbudte, forkvaklede og det seirende. Om to elskende som skulle beseire fortid. Som filmscenene fra Desperado. Antonio og Salma. Hånd i hånd. Bak dem sekunder med eksploderende bygg, knuste sjebner, likevel så tilfredstillende rettferdig. Siden det var de to. 

Og så segnet euforien om og skammens hverdag var komplett. 

Salte tårer skygget for å se hva budskap hun hadde sendt ham. Motsigelser. Beklagelser. Tilstedeværelse. Og alt var en komplett løgn. Som hun hadde skapt til sannhet i sin verden. De gangene hun innbilte seg at han brydde seg. Der ute. Og sendte gode tanker. Intetanende helt. Avstandsengel. Du var aldri  noe for henne. Du gav aldri noe. Hun var der bare en liten stund som et tiltrengt, selvbekreftende fyrverkeri. Som ikke krevde ansvar. Det fantes ingen heltestatus eller englevesen over deg. 

Du var et skall ikke større enn henne selv. Dine nederlag lå ikke der til skue og betraktning. De var mørkere. Og hadde ikke tålt lupe. I dét hun hadde bydd også på den mørkeste delen av sitt liv, hadde hun håpt det skulle innby til lys. Det fantes ingen eksploderende, tilbakelagte ruiner. Utenom deg og henne.  De eneste ruinene i mils omkrets. Som ikke var i stand til å redde hverandre eller seg selv. Dere tapte. Og hun vet det. Men sånn hver tredje uke har noe i henne blitt forført til å tro på en illusjon. Intetanende helt. Avstandsengel. Hun elsker deg. 

UGRESSET, DIKT: Eva Knapskog

 

Jeg stirret på ugresset som krøp opp fra ruglete stein. 

Bakken kjentes ikke så bratt denne dagen. 

Livet var brattere.

Ugresset var pent. De bare var der begge. Som visuelle, stille venner å hvile øynene på. 

 

 

Å ikke vite hvordan jeg startet eller endet. Men jeg hadde gått. Det visste jeg. Som en trygghet i min egen observasjon. 

Jeg hadde sett dem. Grobladene. Løvetannbladene. De vitnet om liv i det livløse. 

 

Lokket meg til å la blikket bare bli hos dem. 

Dere ubetydelige. Som blir tråkket på. Røsket opp. Er der. Og lever. Med deres røtter. 

Og åpner mitt indre til å se at jeg er som én av dere. 

 

Og jeg vil leve. Slik dere også vil og skal. 

MIN JORDNÆRE VENN


Det er noe utrolig som kan klinke inn i våre livs stormer. Og det er humor. 
Som en fortsettelse av min forrige blogg, vil jeg fortelle om min MR. For dere der ute som har tatt det, så vet dere prosedyren. 

Hele Eva inni en tunell. Litt mindre avstand enn en kiste. Og tøff som jeg var, hadde jeg krysset av at klaustrofobi var ikke endel av meg. Det gikk litt på stolthet også, kanskje. De skulle ikke få en pasient som lagde drama over en angst som ville være forbigående etter undersøkelsen. Og samtidig visste jeg at kombinasjonen: - meg, valium og mobiltelefon kunne skapt endel fadeser, så det var best å kjøre på med Eva natural. Gal nok fra før. 

Siden dette var hjerne-selfie på høgt nivå, måtte også en jernmaske låses over ansiktet mitt, før tunnelen. 
Trikset var å lukke øynene. Ikke se avstand. Tenke rasjonelt. Jeg begynte å tenke på saker jeg hadde lest i Vg og Dagbladet de siste årene, og ingen hadde blitt liggende sånn. Og strøket med.  Alle hadde komt ut, igjen. Uten hjelp av både brannvesen og sveisere...

Frykten for hva de ville se i mitt hode, - det var satt til side da. Jeg innså at den forbigående frykten, utløste et stort adrenalinkick. Pulsen var høy lenge. Som et vilt dyr var etter meg. Og det er slike ting man får kick av. Min kjære eks satt i blåkläder, litt spon, og var mitt alt denne dagen på venterommet. Han føltes som mitt hjem. Og en klem føltes som rett havn. 

Men hva skjer med oss mennesker når vi får såkalt adrenalinkick? Mye. Noen snakker ekstra fort om alt og ingenting. Jeg er én av dem. 

Eksen hadde vært på lang dag, og surret om at kanskje han burde sjekke om han hadde cyste, men til var på Sotrabroen innså han at det ikke var cyste, men mitt store vokubalar som gjorde at hodet føltes full av info. 

- Det var en slik avkryssing, der jeg skulle krysse av om jeg hadde kommunikasjonsproblemer, og er det ikke da positivt at det er noe jeg IKKE  har? 

- Du har jo forsåvidt det, sa han...og drog på det....Ihvertfall en flom av intetsigende historier og evnen til å lytte er fraværende. 

Ja, men når jeg har adrenalinkick etter å ha tatt hjerne-selfie, så er det vel et tegn på at jeg bør få oppleve mer...og noe annet enn helvetes-forgård som skal gi meg kick? Whatever. Takk for at du ble med, snille jordnære Ivar. 

-Eg vil du skal være frisk. Eg vil du skal ha det bra. Eg har vært og er redd for deg. Du kan det ikkje skje noe med, så eg har kvidd meg til dette, eg, og. Mer enn du kanskje vet. 

De ordene gjorde at mitt valg om å ha han som min støttespiller, var rett valg. 
Jeg hadde overhodet ikke behov for skyss. Jeg er en kollektiv transportmiddel-reser. 

Men jeg hadde behov for å se et menneske jeg visste var glad i meg. Denne dagen. 
Og tok en beinhard avgjørelse på at livet skal leves med større kick enn noe man får etter en MR-undersøkelse. 

Resultatet var ufarlig. Og livet startet, igjen. Og har blitt lovet MC-tur med denne karen som jeg møtte første gang i 1994. Da var jeg ihuga pietistisk på 16 år. Han var 19. Med ring i øret. Vi er våre beste venner og rådgivere den dag i dag. Det blir endel balanse når én er jordnær som han, og jeg litt euforisk til tider.  Takk, Ivar. You are one in a million and a million in one. 


 

DET STILLE ROMMET

Jeg hadde nylig behov for å oppsøke et såkalt STILLEROM/KAPELL. Dette er en fin mulighet til å kunne tenne lys, putte refleksjoner eller bønner ned i en krukke. På flyplassen Gardemoen er det også slike stillerom. De inneholder gjerne store bøker der mennesker kan skrive ned det meste de tenkte på. Lenge før jeg var begynt å bruke sosiale medier, skrev jeg side opp og side ned. Om hvor høyt jeg elsket venner og familie..,sånn siden jeg trodde på den tiden flyene kom til å falle med, hvis jeg motet meg opp for avgang. 

Etterhvert sluttet jeg med dette. 

Ordene ble et snev av kyniske ettersom jeg ble eldre. Og ettersom flyskrekk avtok helt. 

Nå er det andre ting jeg tenker mer på. Og derfor er min kjære ex min nærmeste pårørende. Han har bodd med meg i mange år. Handlekraftig, modig, og varm. Han er så inderlig klar over hva som ikke skulle vært levert fra en død kvinne i min alder. Å overlevere min sorte SparKjøp undikk med strass...utformet bak med  bokstavene S E X Y, som i tilegg har vært gjennom så mange kokvask at Y-en falt av for lenge siden. Nei, sånt skulle ikke leveres kjær familie etter min død. 

Det var et nydelig stillerom/kapell. Et lite rom. Alt var tilrettelagt for å puste med magen, be og tenne lys. Jeg fant stillheten.

Jeg ser plutselig en lapp som ligger åpenlyst fremme. Med sinte ord. 

Jaja, stillerom betyr ikke at man må være stille i sin frustrasjon. Men da jeg leste lappen, knakk jeg sammen i latter. 

Lappen så slik ut: 
 

Og denne dagen var det akkurat denne befriende latteren jeg hadde behov for. 

HUSK AT DU ER VERDIFULL! 

 

DENNE GANGEN VAR DET MEG!

Jeg har veid frem og tilbake om jeg skulle dele dette. I såfall er det bare meg selv det går utover. 

Jeg hadde sunget opera ganske mange ganger på rad. Jeg hadde ikke øvd i den tonearten, kanskje noensinne. 
Av ukjente årsaker falt jeg om. 
Det var min første tur i ambulanse, hvor jeg selv var pasient. 

Det føltes så utrolig ydmykende å bli syk og være i andres hender, selv om det var ingen andres hender jeg ville være i da. 

 

 
Jeg har blogget før om tidligere kriser jeg har hatt avstand til. Denne bloggen kunne blitt skrevet ved en senere anledning. Men hvorfor lever vi i et samfunn som tilsier at det sårbare skal feies under teppet? 

 

Det er jo noen av mine fanesaker å løfte frem også de aspektene av livet som overhodet ikke er perfekte? 


Jeg var sårbar, stakkarslig, urørlig. Uten evne til å kunne bevege meg i det hele tatt. Men bevisst. 


Det var mistanke fra alt fra slag, hjertinnfarkt, oksygenmangel. Det var nevroligiske leger som måtte forsikre seg om at mitt naturlige, skjeve smil, var slik det alltid hadde vært. 

 

Det sies at mitt skjeve glis og bitt har vært min inngangsbillett til mine få romanser...nuvel...


Jeg sovnet inni CTmaskinen. Kontrastvesken da føltes som en varm befrielse. 
Og jeg tenkte før søvnen innhentet meg: -Mmmmm....ikke feil å dø sånn. 

Ett kvarter etter våknet jeg bråsint. 

Det var en lege som sikkert gjorde sitt aller beste, men jeg frydet meg over å komme meg bort fra dette kvinnemennesket som jeg prøvde gjentatte ganger å si til at koordinasjon aldri  hadde vært min sterke side. Det føltes som gymtimen fra 3.klasse all over again. Og jeg var ikke god på koordinasjon, da heller. 

 

Og når hun ønsket å ta ryggmargsprøve, - noe jeg frykter, -og repeterte gang på gang hvor viktig den var. Og hvor viktig det var å ikke få høyt blodtrykk, bemerket jeg høyt og tydelig - Du gir meg høyt blodtrykk. 

Det bar videre til observasjon. Og hvem tittet frem innom min grønne gardine? 


Det samme kvinnemennesket. 
Og fortsatte å snakke om ryggmargsprøven. Mens jeg satt og stirret på posen som skulle gi meg næring inni min tjukke, sinte knytteneve.

 

 Jeg har såpass innsikt at jeg vet jeg må ha vært hennes desidert veste pasient denne formiddagen. 


- Unnskyld, doktor, men har du jobbet på Gades Institutt? 
- Nei, jeg skjønner ikke hva du mener? svarte hun. 
- Du skjønner det at nå jobber du med et menneske med ÅND, SJEL og KROPP! 


Jeg skrev meg ut. Med vitners nærvær. Det er prosedyre når du nekter å ta i mot hjelp.

Sliten medtatt, og i dét folk den dagen så meg på beina, var det som om livet skulle fortsette som før.

 

 Jeg kan ikke bli syk. 

 

Og jeg kan ikke ha dårlige dager. 

Jeg skal være der for alle til enhver tid. Og på min nullpunktdag, 2016, hadde noen sett at jeg bar tungt fra éne busstoppet og hjem. For noen hadde det høy underholdningsverdi. Det fantes kanskje ikke en barmhjertig hjernecelle på én løpestreng som tenkte: - Hmmm...Hun bærer tungt, kanskje hun trenger hjelp?


Mangelvare av nestekjærlighet er det som forråtner vårt samfunn. Men egoister har ikke speil. Kanskje sånne speil som forteller dem at bare det ytre er på plass, så tror de verden ligger for deres føtter. Sånne speil knuser fort. Man trenger ikke feire Halloween av større grunn. 

Jeg tok det med ro ca 1,5 uker. Med mine avslappende sysler. Og fikk en epikrise i hendene som jeg selv måtte levere min fastlege. 

Side opp og side ned. Om at jeg ikke hadde slag, epilepsi, hjerteinnfarkt...Gode prøver. 

Helt til noe som tilfeldigvis var oppdaget, men som ikke var årsaken til fallet. 

En cyste på hjernen. 

Verden raste sammen akkurat der og da. Og om jeg velger å dele dette, er det overhodet ikke for å få sympati. 

Men fordi tiden min fremover gjelder mer meg enn andre. Og jeg har masse prøver i vente. 

Jeg er mot noe jeg kaller hode-på-skakke-sympati.
-Åååå...jeg hørte at...du ikke var frisk...., hodet på skakke. Med  pauser sikkert jeg skal fylle med mer info til de perifere som spør. Det hjelper faktisk ingenting. 
Jeg er i mot historiene alle ønsker å fortelle meg om noen som kjenner noen som...Det hjelper heller ingenting. 
Det er noe som heter Google. Og jeg kan lese. 
Jeg er i mot alle rådene, som f.eks om noen som ber meg spise valnøtter i 3 uker, siden den har samme fasong som hjernen. 

Og enda så skrullete og gal jeg kan være i sosiale medier, så kan jeg forsikre dere om at symptomene ikke har gjort seg gjeldene. Om jeg legger ut noe som ikke er A4, så er det ikke cysten som kommer borti og gir meg delirium, eller noe. 

Jeg har såpass godt nettverk som vil være sterke nok til å beskytte meg fra meg selv, om slikt skulle inntreffe. 


Min frykt i dette er at jeg skal ende opp med saktegående, store, stygge ute-sko og kun bruke innestemme. Og at jeg én dag bommer med kålrabistappen med julemiddagen, og noe gråter fordi det er så synd i meg. 

Men av natur er jeg et positivt menneske. Jeg har tro på menneskeheten. Jeg har tro på verdien av hvert enkelt menneske. Og jeg har tro på at hvis vi bare skal dele det som var vanskelig 10, eller 20 år tilbake i tid, så får vi en blassert og overfladisk verden. 

 

Jeg er en fighter, og min tro er mitt fjell i dette. 

Livet er nå. 
Og livet er til for å leves. Nå! 
Husk at du er verdifull. 









Sendt fra min iPad

LÆR MEG, DÅ!


 

Lær meg! Korfor? 

38,5 år. Hurra! Alt om livet skal sitte! Man skal ha alt på plass. Ikke stille spørsmål ved for mye. Google. Være selvstendig. Erfaren. Sin egen rådgiver. 
Eller komplett på sidelinjen av verdens pulserende kunnskap. 
Jeg byr på et stort spekter gjennom sosiale medier. 
Men jeg velger selv hva jeg vil formidle. 
De dagligdagse, selvfølgelighetene som alle født i 1977 skal kunne.
En reklame hadde en låt noen år tilbake som lød slik: - Her kommer dumme dum, dum...
Og jeg relaterte meg selv med den låten komplett. 
Helt til jeg turte å begynne å spørre. 
Akademikere til søsken, impulsiv sangevangelist til mor, stillferdig far. 
Jeg var i slutten av tyveårene før jeg spurte min særdeles pedagogiske salgsmentor det store, dumme spørsmålet i et åpent kontorlandskap. 
I hjertet av det urbane bystrøket. 
Eg finner ikkje telefonkatalogen i dette bygget? Kor e den? Eg må ha Gule sider! 
- Du kan åpne et bilde inni der....Internett.
-Hææ? Oy, der bare forsvant det bak en strek. Og eg klarer ikkje løfte den opp.
Nei, der fikk du den opp, igjen. Tusen takk. 
Jeg husker jeg stirret han rett i øynene. 
Jeg ventet på en reaksjon. Men han la min dumme dum-melodi tilside.

-Bare spør hvis du lurer på noe, eg bare sitter litt inne der, sant? 

Det skapte lojalitet under hans ledelse. 


Samtidig i nyoppført hus. Med en utrolig flink samboer. Som kunne alt. Og som stilte så utrolig mange spørsmål hver dag. Gjennom gipsplater i byggefelt med trygg stemme: Korfor, Eva? Har du en plan for den kjøttdeigen? Den er steikt kun på éne siden, -korfor skifter den farge? Har du regulert temperatur? Korfor leser du Se&Hør? Visste du at de var skilt og han mistet begge armene? Det står på side 22. Det var derfor du kjøpte det? For å glede deg til å lese om én uten armer? Tror du de har ofte sex? Hun var fin...Se, då? Kan ikkje du begynne å være litt gøy? Eva? Å, Arsenalkamp! TV-guide? Korfor lærer du aldri ulikhetene på ulike funksjoner på fjernkontrollen? Korfor spiser du både sjokolade og lakris samtidig? Korfor røyker du akkurat i den vindretningen? Eva? Korfor liker du deg så godt på vaskerommet? Eg har nok reine klær?Eva?

Hadde jeg nå sitert svarene på alle de spørsmålene, så hadde jeg dummet meg ut. 

Innerst inne beundret jeg han for at han spurte. Han var så utrolig trygg. 
-Det er en svart prikk i displayet på Nokiaen? Å, nei, hjelp meg! Eg får ikkje til å spille SNAKE! Få det vekk! Hjelp meg! 
-Javel? Den går ikkje vekk! 
-Jaja, du mistet den i gulvet...Det går bra! 
-Nei, svarte samboer. 
-Hæææ? E det vann inni...
Et glis fra godstolen. 
- Ringte du og kjeftet vilt på meg i dag?  
-Ja. 
-Eg kastet den i veggen. Og då ble det svart prikk. 
-Jaja. Men den virker. Du skriver bare ok, ja eller nei, uansett. 
-Det e jo dumt å ikkje få tre lange ... tikk tikk tikk  meldinger av ..deg, då?!?! Sånn kvert kvarter...

Hjemme, jobb, jobb, hjemme. 
Og min fantastisk, trygge verden, der det ble lett å forutse ting. Konkludere. Mine beste år. 

Så kommer tenårene litt på nytt. 
Ut i det ukjente. 
Gård. Generasjonsbolig. Eldre spør ikke. De bare gjør som de vil. 
De får trassalderen ofte på nytt.

Og nå spør jeg vilt. Overalt. Om hva som helst. Og føler meg dum. Men det finnes ingenting dumt over det. Fordi jeg lærer. 

Før jul i fjor, spurte jeg min kjære nabogutt i verdens fineste bil dette spørsmålet:
- Forstår du korfor ikkje eg kan få et stakkars forbrukslån på 5000,- med nedbetalingstid på 25 år? Korfor får eg ikkje lån, når eg viser totalt risikofri oppførsel? 

- Ska du panta flaske resten tå livet? 
Og så forklarte han hvorfor. 

Hans far fortalte en vits, og jeg forstår den fortsatt ikke. Men det gjør ingenting, for de ler i stereo.

-Kor mange flaske må du drikka for å kunna leva i tå panten? 




Tusen takk, dere! ❤️❤️❤️❤️

FASADE


 

Jeg vet at å blogge om et så kraftfullt og sårbart tema, kan rive ned eller bygge opp. Alt ettersom hvordan leser opplever det. 
For det første er ikke dette et blogginnlegg som skal gå til angrep på mine egne brødre og søstre. 
For det andre ønsker jeg ikke heller å gå til angrep på min egen tro. 
Det er den verkebyllen jeg nå prøver å få hull på gjennom den skrevne bokstav, og som nå skal ta form. 

Det er en stor sorg og skuffelse som river meg til tider opp, og kommer veltende frem i sinne. Mens tårene spruter. 

Ja, jeg er kristen. Og jeg tror på Jesus. Som min frelser, lege, venn, rådgiver og opphavsmann. 
Og alt det som jeg enda ikke vet Han er for meg. En relasjon. 


Tidligere har jeg nevnt at noen få av mine " ikke -troende" venner har ment at siden jeg er så stakkarslig til tider, så er det bra for meg å ha troen til styrke. Noe jeg kan lene meg til siden jeg er så svak. 
Det er utrolig respektløst å tenke at min tro er en krykke. 


Min tro er personlig. Den er sterk. Og den er med som et kompass i det daglige for å vise meg hva som kan være til glede, godhet, kjærlighet og visdom i mitt og min omgangskrets liv. 

Og hva andre, konservative kristne mener om mitt liv, er revnende likegyldig, nettopp fordi jeg vet i mitt sinn, tanke og i og min tro's kraft hva jeg har i min relasjon til min Jesus. 
I mange bryllupsjobber jeg har tatt, og som tilskuer i bryllup er det ofte at bibelordet som blir sitert er et passende vers i en slik setting. 

" Tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem var kjærligheten" sitat Bibelen. 

Det er faktisk noe å grunde på, da dette er et bibelord som prøver å formidle noe til alle som leser Bibelen. 
Størst blant dem var kjærligheten....Og hvis bakkemannskapet i Guds rike skal fungere, bør vel dette være en grunnleggende skala og mal hva som skal følge de som kaller seg kristne? 
Vi har altså et ansvar som troende...Å gi håp, gi tro...og det største; FORMIDLE KJÆRLIGHET. 
Et annet sted står det: - Om du gir ditt liv, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Om du gir ditt brød til de fattige, men ikke har kjærlighet, så gagner det ingenting. Og du gir ditt liv til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gangner det ingenting. 
Alle disse budene, fasadene, nymotens skriftlærde, nymotens fariseere...De som skriker høyest og dømmer hardest...Blir man refset av dem...Sitter man tilbake og føler seg elsket? Jeg tror ikke det. 
Det er en lang vei å gå for oss troende, for å få en komplett innsikt i hva vi som troende skal formidle. 
Men kjærlighet i praksis er etter min mening nøkkelen til å vokse som troende. 

Jeg vet at i tullete perioder i livet mitt har jeg refset. Vært hard. Og jeg har overhodet ikke formidlet kjærlighet. Dessverre har jeg gått maskulint ut og vært knallhard i mine uttalelser. Og beklagd, beklagd og beklagd. Til og med brukt det sterkeste ordet i mitt vokubalar : Omforlatelse. 

Men når størst av alt er Kjærligheten, og Gud er kjærlighet. Da savner jeg dette hos mine medvandrere. 
Noen synes kanskje at jeg uttrykker ofte at min kirke er i naturen. 
Er det så rart? 
For det første vil ikke jeg bake kaker til en kirkekaffe, nettopp fordi det hadde vært den eneste kaken på bordet som hadde sett ut som jeg hadde sittet oppi på vei til kirken. 

Og for det andre, så er naturen der jeg finner størst frihet til å være plantet litt, som et tre midt i det jeg velger å tro er skaperverket. 

Skal vi ha det slik? Jeg brukte ti år på synge i lovsangteam. Og det var mye bra som skjedde der. Men etterhvert kjente jeg når jeg så mange ulykkelige i salen at å stå der å synge lovsang, ble en slags minikonsert. Og mange, inkludert meg selv kunne bli full i meg selv.  Det var en drivkraft for mange å vise hvor fantastisk god de var på å synge...og det er vel og bra...For god musikk er viktig. Men hensikten bak sangene, hva var det? 
Jeg måtte tilbake til mine egne røtter, og jeg innså at kanskje det var rett at folk fikk synge sanger fra en sangbok. Og at folk i forsamlingene kunne fått komt med forlag. 
Felleskap i menighetsliv skal være noe for alle. Og et såkalt eldsteråd har plikt, ansvar til å fremelske det beste i alle. Makt er ikke kjærlighet. Å være lydhør er kjærlighet. Delegere oppgaver til akkurat det mennesket som man vet KAN noe, men ikke tørr, - Det er kjærlighet, nettopp fordi det bør gjøres med varsomhet...Bygge tro i hjertet til mennesket. Bygge håp om at hun/han  KAN. Og kjærligheten kan. De ti siste årene har jeg vært vitne til en sang som ofte har blitt brukt i kirkesamfunn. En vakker tekst. Den heter HJERTESLAG. Den handler om å høre hjerteslagene til de menneskene, hvor livet har gått i grus. Da blir det ofte slik at mitt kristiske sinn tar over...og jeg trekker pusten dypt...og lurer på om enkelte i kirkesamfunn KUN hører sine egne hjerteslag. 
I en tid hvor så mange sliter med å finne seg selv, holde fasader oppe, økonomiske utfordringer, helse, samlivsbrudd...Da er det jeg kaller kristne, de som har kjent den omsorgen og kjærlighetens tilstedeværelse, - de ekte ressursene i og utenfor kirkesamfunn. De som har et levd liv , og har evnen til å møte forståelse, varme, slik vi alle mennesker ønsker å bli møtt. " Du skal elske din neste som deg selv", ikke sant? 
DØM IKKE FOR AT DERE IKKE SELV SKAL BLI DØMT, står det et annet sted i Bibelen. 
Og siden jeg er i mitt engasjement, her, så håper jeg ikke at noen skal kjenne på fordømmelse. 

Jeg gir heller en utfordring, like mye til meg selv om å være lydhør for hjerteslag. Og jeg er sulten på å ikke være en åndelig bulldoser, men en åndelig kvinne som vil ha mer av denne type kjærlighet jeg nå har blogget om. 

Og hvis noen forveksler dette med å være dumsnill, grenseoverskridende og at man bare skal kaste ut kjærlighet i alle leier og oppfattes som helt kokko i krampeaktige forsøk på å drive med Love- bombing, - Da har jeg ikke vært tydelig nok. 

Det handler om å gi nestekjærlighet. I det daglige. Og hvordan ønsker du å bli møtt? Jeg ønsker å bli møtt av den  kjærligheten som mennesker har møtt meg med. De er få, men de holdt meg oppe i stormer, og gråt med meg i mine sorger. De gledet seg over min fremgang. Og hadde både, håp, respekt, tro og kjærlighet til meg. 

Ha en fin kjærlighetsfull uke. Og husk at nettopp du er verdifull. Og sånn på tampen...Jeg treffer av og til noen perifere venner/bekjentskaper fra det kristne miljøet i det daglige: Ikke gi meg råd, før jeg har bedt om det selv. 







 

Sånn testing av lyd ein sein kveld. Oddmund, min gode musikertryller har gjort ein god jobb!


 

KATTEN OG REGNBOGEN

 





 

 

 

 

 

KATTEN OG REGNBOGEN. 

Ei førstedame i Bergen by med komplett ekte alvehår, - prateraker med andredame som trur ho ser litt yngre ut hvis ho har museflettar. 

Begge kvinnene er strilar, frå same bygd. Ho eine er frykteleg lang. Ho andre er liten og nett med eit overjordisk langt hår. 

Det talast om at dei har felles tipptipptippoldemor. Tippar eg. 

Dei seier adjø og skålar med høge alboger, ravnsvart kaffi og høge latterbrøl, samansveisa med kjærleik. 

Utpå kveldinga sit andredame på ein terrasse og er i festleg lag. Saman med ei lys, ven, vakker som er enda nærare i slekt. Og frå same bygd. 

Ein blankpussa bil seiler inn på tunet. Midt i ei strileverd, stig førstedame elegant ut av bilen med ein ravnsvart vakker katt. Førstedame dekkjer ein buffé til den elegante panteren. 

Katten må reddast. Den er skada. 

Andredame stirer på gule, intense vakre auge. 

Kva har hendt? 

Førstdame fann den vikla, hjelpalaus i stålstrenger i eit gjerde. Med varme hend, set ho katten i frihet frå ei pinsle uten sidestykke. I Amalie Skrams vei. 

Natta startar. 

Utan førerkort er ringerunden starta. 
Ein mann sovna, då andredame fortalde historien. 

Ein annan ba henne slå katten i hjel.

Vent litt...Det var visst same mannen som blei oppringt 3 gongar på rad. 
Tårer presser på. 

Dyrebeskyttelsens sin vakttelefon vart teken av ei monotom stemme....ei avbalansert kvinne, som konkluderte med at ei flerre langs heile kattens skulder kunne haldast på vent over helga. 

Katten sovna. Mett. Tynn. Vakker. 

Songen: - O, bli hos meg, med tonar berre Ivar Kleive kan formidla, fyll heimen. 

Fanget til husfar med åvriven fot i skinne, krykkjer og verdas største hjarte vart tiltrengt. 

Natt vart til dag. 

Katten inntek fanget. Det fanget ho lyt forlata der og då. Og møta dagslys.Ho gret vilt på veg til sin eigen heim. På landevegen. Gåande. Og veit at når hausten kjem vert det mogleg å morsa mellom husa og murar. 

Nokon helsar frå ein bil. 
Ho kan ikkje sjå kven dei er i saltvatnet som kliner mascara i nordavind. 
Dei var kanskje på veg til Costa Del Happy Life, med nyinnkjøpt surfebrett i berre medvind? 
Ein soloppgang med sin trufaste ven, hunden gjer henne kraft. Til å trykkja på smarttelefon til det som då ikkje kjendes som smarte mottakarar. 

Verdas snillaste menneske tilbyr skyss. 
Ein kjær ven. 
Dei stig inni forgården til Kattens Vern. 

Vidare i hast seiler dei opp til ein stad som heiter Tertnes. Laurdagsope sjukehus for akutte skadar. 
Dei ser alle ut som løsningsorientere, vennlege englar. 
Dei scanner katten. 
Eigar vert oppringt. 

Katten vart borte etter eit ferieopphold på ukjent urban stad. 
Eitt år tilbake i tid. 
Ein gong  sommaren 2015. 
Eigar veit at ho vil møta sin svarte prins etter vellukka operasjon. 

Uverkeleg. Takksam. 

Dei seier farvel til narkose gjer andletet til den kastrerte prinsen mildt og smertelaust. 

Kjærleik, handlekraft, varme, ein ny start. Det er oppskrifta på ei god helg. 

Og over dei alle i alle ledd, braut regnbogen fram. Og lova dei at nokon gongar er livet heilt perfekt. 



 

 

Gave fra verdens snilleste Inger Marie. Bare sånn helt ut av det blå. Takknemlig!


 

Prinsesso og galna Tanto ❤️ Love you, gullegullet!


 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits